Come home

Jeg undres hvor du vandrer nå,

min lille myke hvite bomullsdott.

Blikket mitt leter uten ro,

etter et glimt av hvitt mot grått.

Jeg roper navnet ditt mot sundet,

lar stemmen bære over vann, over fjell.

Ekkoet svarer tomt tilbake, 

ingen poter løper fram.

Hvor er du nå, min kjære venn?

Er du trygg et ukjent sted?

Eller ligger du alene, stille,

og venter på at jeg skal se?

Kanskje har du reist forbi oss,

helt til månen, stjerners land,

dit hvor ingen hender rekker,

dit hvor jeg ei følge kan.

Men hjertet mitt står fortsatt åpent,

hver natt, hver gry, hver skumringshavn.

Så finn tilbake, om du kan,

min kjære venn, 

kom hjem.

I wonder where you are tonight,

my little ball of cotton white.

My eyes keep searching, endlessly,

for one small flicker I might see.

I call your name across the sound,

my voice rings out for miles around.

But only silence answers me, 

no gentle steps come running free.

Where are you now, my dearest one?

Are you safe beneath some distant sun?

Or do you lie somewhere alone,

still waiting to be carried home?

Perhaps you wandered past our skies,

to where the moon and starlight rise,

to places far beyond my reach,

where love can only call, not teach.

Yet still my door remains unlocked,

through every dusk and every dark.

So if you can, come home once more,

my precious heart,

come through the door.