Positiv energi

Tenker du noengang på hvordan du oppfattes av andre mennesker?
Hvordan du blir sett av andre?
Hvordan andres øyne ser deg?

Selv, så har jeg alltid vært programmert til å KUN tenke negativt om meg selv.
Ja, det er en ærlig og personlig sak. Men ja, det er sannheten.

Det var slik det ble til underveis, enten med litt fra en kant og litt fra en annen...små eller store ting som på hver sin kant formet meg.

Forteller du noen lenge nok at de er stygg, at de lukter, at de ikke er verdt noen ting, Ikke er god nok... At det eneste man duger til er å selge seg selv på strandkaien... gir de et inntrykk over at de ikke duger til noe...ja, så begynner man etter hvert å tro på det.
Sånt setter dessverre veldig dype spor.
Det gjorde det hos meg.

Fortsatt den dag idag, så sliter jeg med å stole på at folk virkelig mener det, hvis de sier fine ting til meg.

Jeg sliter med å stole på det, hvis noen viser meg godhet. Min umiddelbare reaksjon er "Hva vil de med meg? Hva er deres hensikt med å si det til meg?"

Jeg sliter med å stole på det, ta det til meg, hvis noen oppriktig liker å være med meg, oppfatter meg som morsom, og frivillig velger å være nær meg. Frivillig velger å sitte med meg.

Fortidens spor har dessverre satt seg dypt. Med dyr, så er det enkelt. Jeg vet hva jeg kan forholde meg til med dem. Jeg leser dem så godt, og jeg vet at der er det vennskap, kjærlighet, betingelsesløst... Der er det tillit. Ingen behov for å overtenke.

Med mennesker, så er det kaos.
Selv om jeg vil.
Jeg veldig gjerne vil.
Men det er veldig sjelden jeg tør.

Jeg tør ikke si hva jeg har på hjertet, I frykt for å virke teit. I frykt for å virke liten. I frykt for å virke dum...uintelligent. Tilbakestående. Ja, der har du fortidens demon igjen som så veldig lett husker alle ord som ble slengt til meg for mange år siden. Det er noe i meg som veldig lett tror på det, ettersom det var det mange sa til meg før. Så det ble på en måte programmert inn.

Men... Inni mellom, I små gyldne øyeblikk... Så opplever jeg innimellom stunder der mennesker som ikke kjenner meg, viser interesse. Tar initiativ. Samhandler. Smiler. Sender ut en energi som jeg tolker hen at... Er jeg ikke usynlig? Er jeg ikke ufyselig? Er jeg faktisk ikke alt det som folk tidligere har programmert meg til å tro om meg selv? For... Når mennesker virker å velge selv å være i mitt nærvær, min boble... Og virker å like det, så begynner jeg automatisk å revurdere alt. Overtenke. Undre.

Og jeg tenker... Kanskje jeg ikke er alt som jeg ble fortalt for mange år siden?
Kanskje jeg skal gi meg selv en bedre sjanse?


Så jeg spør igjen...
Tenker du noen gang på hvordan du oppfattes av andre?
Eller eventuelt hvordan den energien du selv sender ut kan påvirker andre?

Jeg er takknemlig for all positiv energi jeg kan møte på min vei, og jeg velger selv å prøve så godt jeg greier, å sende ut det samme ❤️

Gledelig god påske til alle og enhver som måtte snuble innom min skriveside ❤️

- Merry -