Dagen var som en storm. En forferdelig hissig storm. Som når verden løsner under dine føtter. Du mister fotfeste. Du faller. Kollapser. Du føler at du går og går, uten å komme noe sted.
Du føler mørket sige inn som en energisugende demon. Alt føles fortapt.
Dagen i går føltes litt sånn. Jeg hadde en tøff dag. En tøff helg. En tøff uke. Vel, jeg hadde noen lysglimt i helgen i form av at jeg fikk være med å glede noen andre sammen med mitt kor. Å glede andre, føles som den største gleden for meg selv. Det føles så godt.
Men altså... Gårsdagen var veldig tung og mørk. Så derfor føltes det ekstra godt for sjelen å få gå på en Kor konsert på kvelden.
Det var faktisk veldig uvant å være publikum på en kor konsert. Vanligvis står jeg i koret og synger sammen med koret.
Men det var en god følelse å få oppleve en fra denne vinkelen. Det har ikke vært mange gangene før at jeg har vært publikum. Som publikummer får man en sjanse til å observere. Når man synger i kor selv, så er mitt fokus på å gjøre min del av oppgaven slik den forventes å bli fremført. Jeg følger med på dirigenten og har full fokus på han/henne. Og jeg er fokusert på min stemme.
Å observere en kor konsert hvor man kan fokusere på å nyte. Å lytte. Å suge til seg alt. Det er fantastisk. En fantastisk følelse. Og å observere hvor harmonisk et kor kan være, selv om de faktisk ikke var så alvorlig mange på scenen. Høre hvor utrolig fin klang de hadde fra stemmene sine. Høre hvor tight og samstemt de var. Unisont. Som EN stemme.
På et tidspunkt, så husker jeg at jeg totalt forelska meg i både bassene og tenorene. Så forelska jeg meg i sopranene. Og så i dem alle sammen, I det fantastiske og flotte, rørende bildet de malte sammen. Et fantastisk puslespill, der hver eneste bit utgjør en del av magien, av det store perspektivet.
Og jeg studerte hvordan dirigenten ledet med sine hender, og så for meg alle de fantastiske trylleformlene og fargene, glitteret, magien, som kom ut av de hendene, og forvandlet hele koret til et magisk, harmonisk Kirke orgel. Alle de fantastiske lydene som kom utav dem.
Hvordan de fikk tonen sin. Og ikke minst alle historiene som ble fortalt og dramatisert imellom sangene. Det var sterkt, og inderlig vakkert.
Noen tårer ble også felt, da jeg syns det var så utrolig vakkert. Og denne ene, veldig såre, fine sangen... Den tok meg så hardt..... Eller den GREP meg.... Hvordan sier jeg dette da, uten at det blir veldig feil?
Den gikk like inn til mitt innerste indre av mitt hjerte og berørte meg på et vis. Og det helt uten at jeg forsto hva de sang. Jeg følte sangen ❤️ Heldigvis var det mørkt over publikum, så ingen så mine tårer.
Også kjekt at på slutten, så fikk vi utdelt sang note på en sang, for at den som ville, kunne være med og synge. En fin måte å inkludere publikum på, på slutten av en veldig vakker og stemningsfull reise til Estland og til Laulupidu.
Vil jeg kanskje komme tilbake på deres neste konserter?
Ja, det er veldig, veldig mulig. Og jeg anbefaler alle andre også til å oppsøke disse her i dette flotte koret på deres konserter.
Takk for at du tok deg tid til å lese ❤️
- Merry -
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar