Livets åpenbaringer

Skrevet tirsdag 27 mai

 Idag var jeg på sangtime for første gang siden sikkert februar? Og jeg elsket det, samtidig som jeg også oppdaget noe, ble bevisst på noe.

Slike en til en timer med en som kan lære deg, er veldig, veldig givende, veldig nyttig, veldig lærerikt, men også en litt sånn "push deg selv utenfor komfortsonen" type ting, hvis du skjønner hva jeg mener. Å gi seg selv en boost, mer tro på seg selv, og konstruktiv kritikk fra en som lytter og hjelper.

Og jeg innså at jeg tør ting der, I en en til en setting, som jeg ikke engang tør å gjøre i mitt kor. Det ønsker jeg å endre. Jeg ønsker å tørre å gjøre de samme tingene på en kor øving også. Å tørre å synge ut. Tørre å ha en stemme. Tørre å være noen. Å være til. Å være meg. Og ikke la meg selv kue av andre.


Slike en til en settinger, hvor jeg får muligheten til å virkelig lære av kloke, vise mennesker som har årevis med kunnskap og erfaring å vise til, det er så givende. Det styrker meg, hjelper meg å tørre å komme mer og mer ut av mitt skall. Og jeg kunne absolutt tenkt meg å lære av mange flere sånne, suge til meg kunnskap både fra her og der.



Jeg er flink til å lese mennesker generelt. Jeg merker veldig godt hvis noen i rommet tenker at noe ikke høres bra ut, og hver gang det skjer, så føler jeg ALLTID at det er meg de hører, at det er jeg som gjør feil eller ikke høres bra ut.

Men det er forskjell. Noen velger å rette på feil på en mer... Hva kan jeg si? Lite avslørende side? En måte som vil rette på feilen de hører, uten å peke ut at noen er skyldig eller at noen er dårligere enn andre osv.

Mens med andre føler jeg at de tar det opp med den det gjelder mer eller mindre foran alle andre, eller sender ut passiv aggressiv energi som alle føler. I hvert fall den det gjelder...

Jeg tåler å høre hva jeg gjør galt, eller enda bedre: Hva jeg kan gjøre bedre. Men jeg liker nok best å få høre sånt på tomannshånd, istedet for å høre det og føle det foran alle andre. Det krymper meg, og jeg tør mindre.

Jeg innså litt idag hvor mye. Jeg innså hvor deilig det var å stå der med min sanglærer og tørre å synge ut, slik jeg ikke tør ellers. Bare når jeg er alene.

Og å høre dem fortelle meg at der var ingen grunn til at jeg skulle la være å gjøre det samme på kor øving, som jeg turte å gjøre der, fordi jeg gjorde ingenting galt. 

Og jeg skal prøve. 

Jeg skal prøve å tørre. 

Og ikke slippe mine tvil til. 

Ikke la andre få meg til å tvile på meg selv. 

- Merry - 

Nyutvikling eller er vi på villspor?

 I nåtidens moderne verden.... Så er det veldig lett å bli revet med. Miste hodet om så bare bittelitt, I allverdens duppeditter, gadgets og annet. Ai. Chatgpt... Mennesker slutter å bruke tid på å tenke selv, og tyr til disse kunstige medier for hjelp. 

Idag overlater mennesker i betalte jobber det til ai og chatgpt med å skrive artikkelen sin. Folk lager musikk ved hjelp av kunstig intelligens. Invitasjoner til sosialt samvær. Istedetfor å bruke egne ord til å skrive en selv. Eller overlate det til en kunstig intelligens å skrive en bok. 

Ja, faktisk, noen erstatter også en god prat med et ekte menneske, en mulig ekte og god venn, til fordel for å prate med en såkalt kunstig intelligens. 

For meg, så blir dette feil. Det blir ikke rettferdig mot alskens forfattere, kunstnere eller artister som prøver å lykkes med sine bøker, musikk og annet. De legger så mye arbeid, blod, svette og tårer. For ikke å snakke om timer.... Og møter nå nåtidens største konkurrent. En kunstig intelligens... 

Jeg føler det fjerner ganske mye personlig relasjon og særtrekk fra invitasjoner og annet, når folk ikke skriver det selv. Ikke bruker egne ord. Ikke orker å vise av seg selv i det de skriver, eller i det hele tatt orke å gjøre innsatsen selv for den eller de man skriver til. 

Eller hva? 

Bare noen tanker jeg ville dele. 

- Merry - 

Ro i sjelen

Jeg befant meg i Oslo, i en fin og avslappende air bnb litt utenfor sentrum. Noen andres hjem som de så fint hadde lånt til oss.

Vi gjorde oss klar til dåp, med etterfølgende bursdagsfest for min fantastiske svigerinne fra nabolandet.

Vi bodde 5 kvinner under samme tak... 5 veldig forskjellige kvinner også. Alle også med veldig sterke meninger til tider. Og ja, innimellom så kan det bli litt mye.

Når tankene da kommer... Så kan man fort reflektere over så mange ting. Ting som gjør vondt å tenke på. Ting som er litt stressende. Tanker om at en ikke er god nok. Tanker om at man bare trenger et lite øyeblikk for seg selv. Til å puste. Og tenke. Senke pulsen litt. Starte seg selv på nytt.
For å få ny energi til å takle alt.

Så der satt jeg da, på min seng, og med lukket dør for å stenge alt annet ute. Jeg plugget i hodetelefonene mine til telefonen, og jeg gikk på en av YouTube spillelistene mine, som jeg har... Og jeg valgte en av mange favoritter med OBK. OBK tenker kanskje du, hvem er det?

Vel, det er Ole Bull Kammerkor det, som jeg har vært så heldig å få høre synge ved to anledninger. Og jeg må vel få si at jeg er solgt.

Så ja, der satt jeg da... Og setter på en sang som het Hatid fer ad hôndur... Noe... Det høres islandsk ut.

Uansett, sangen er så vakker og så avslappende å høre på, at... Innimellom så bare må jeg lukke øynene og sette denne på. Enten denne eller deres versjon av Solbønn, hvor det også spilles Cello, som er sååå stemningsfullt og vakkert. Åh, som jeg håper å få høre disse sanger live en gang.

Dette er en av min favoritter ❤️




Jeg sitter der på senga, med lukkede øyne. Det kan ikke forklares med ord. Selv om det sies at jeg er ganske god med ord. Men... Noe skjer. Med meg. Det trykkes på alle mine punkter. Det masserer min sjel. Slik at alt det vonde bare.... Fordamper. Sildrer i en rolig bekk og blir borte. Erstattes med energi. Positiv energi. Lys. Håp.

Og pulsen min roer seg ned. Eller... Ville du trodd det om jeg sa at den roet seg og ble villere, på en og samme tid? Jeg blir igjen avslappet. Jeg kjenner på glede. Ekstase. Boblende deilig eufori. Jeg vil bare smile. Og le. Og danse av glede. 

Ja... Og slik gjør jeg flere ganger. Når jeg trenger det. Når jeg trenger en time out. I en annen verden. En verden jeg føler alle andre ikke forstår. Fordi jeg føler meg alene og utenfor... Så disse tankene om denne musikken... Det er skummelt å vise denne lidenskapen for folk... For stort sett når jeg blir tatt i å høre på dette, så ser folk rart på meg og tror at "Jadda, nå har ho klikka".

Men jeg finner sånn ro i denne musikken. Ja, faktisk så mye at i går kveld når jeg ikke fikk sove fordi jeg hadde angst og hjertebank og fikk ikke til å roe meg ned, fordi deler av min hjerne var kanskje trigga av hendelser.... Ja, så hørte jeg på disse igjen, fra min playlist. Den islandske, så "Den dag kjem aldri"... Og så "Solbønn"... Og da holdt jeg på å sovne. Men jeg var nødt til å passe på at telefonen ikke falt på gulvet, så jeg la den fint fra meg før jeg så avslappet lukket mine øyne og kunne endelig sove.

Farnesbruri / Solbønn


Det gir meg så mye. Og jeg gleder meg så veldig, veldig mye til jeg får høre dem igjen.

Huskonsert

I går kveld kom jeg lykkelig hjem fra en skikkelig fin, koselig, hjertevarm Huskonsert med Ole Bull Kammerkor.

Ja, jeg rir enda på kor bølgen.... Selv når jeg er på land. Som sagt i andre innlegg, så fant jeg inspirasjon på bølgen blå. Og jeg bestemte meg den gangen, i Mars, for at jeg ville oppsøke denne magien oftere. Om det så er meg som synger i et kor (noe jeg elsker å være en del av) eller om jeg er der for å lytte når andre fremfører.

For det å lytte er også magi for meg, noe dere sikkert også har lest om i tidligere innlegg.

Men altså... Etter kor cruiset, så dro jeg på konsert med Ole Bull Kammerkor den 8 april, så igjen med ARIA og Vokalensemblet Skrik den 23 april.

Og nå igjen, så dro jeg på Huskonsert med førstnevnte idag, 6 mai.

Dagens korutflukt skuffet heller ikke, selv om den var mer uhøytidelig enn de andre, som skrevet i arrangementet.

Jeg opplevde øyeblikk med latter, I tillegg til at vi bevitnet flere talenter med hver sine personligheter som kom til syne, samt vakker korsang fra koret, med sanger jeg har hørt før og noen jeg ikke har hørt. En kjente jeg igjen fra forrige konserten jeg opplevde med disse. En kjente jeg igjen fra min YouTube spilleliste som jeg må innrømme at jeg har laget 🤭 

Og den siste sangen brakte meg rett tilbake til mitt første Korcruise, da vi sang den da i en vakker kirke i Danmark. Det var en av de mer spesielle sangene fra den gangen og en av de jeg likte best da, og jeg kunne vært med og sunget den fortsatt den dag idag.

Vi fikk også bevitne et veldig sterkt øyeblikk, hvor dirigenten åpnet opp og lot oss ta del i et av livets kapitler, som innebærer døden og sorg ❤️ det var veldig sterkt, og jeg skal innrømme jeg var veldig preget. Sangen han fremførte, til tross for at det var vanskelig i den stund, var utrolig nydelig, utrolig vakker. At han i det hele tatt greide det, var imponerende.

Det var et veldig åpent, nakent, vakkert, sterkt øyeblikk, med en salme som jeg tror er fortsatt ganske ny og ukjent, men som fortjener mer lys over seg.

Alt i alt nok en vakker kor opplevelse, og jeg bare gleder meg til neste gang jeg får lov å høre et kor igjen ❤️

Spesielt gleder jeg meg til jeg igjen kan synge i mitt eget kor igjen, da det har vært noen uker uten øvinger nå. Kun egenøving. Ser frem mot nye eventyr som også vi skal oppleve sammen.

Men en ting er i hvert fall sikkert, og det er at jeg vender nok tilbake til fremtidige konserter med disse talentfulle sangerne. Det er medisin for kropp og sjel ❤️

- Merry - 

Vennskap

Hvor lenge kan man gå før en kan kalle hverandre for venner?

Jeg undres, I mine stille, nysgjerrige tanker. Ofte kjenner jeg på det, tanken om vennskap. Tanker om livet generelt egentlig, men ja...


Ting er veldig anderledes idag enn slik jeg opplevde det som barn. På den tiden var vi blant annet jenter på våre rom og brukte en hårbørste som mikrofon, hadde veggene fulle av plakater av våre idoler som vi sang til, og med. Rommene våre var fulle av musikk. Det hendte kanskje også at vi så dem på tv, eller de gav ut ny musikk, eller det som på den tiden het "Musikkvideo", og vi jenter... Tja, noen av oss i hvert fall... Vi drømte oss bort i dem og så på dem som et slags symbol? Jeg vet ikke riktig hva ord jeg kan bruke her? Men det var helt ville tilstander.

Ja, jeg så det jo selv med egne øyne den gangen jeg faktisk fikk se noen av dem i virkeligheten, og jeg følte det som merkelig da å observere hvordan så mange jagde dem, kjempet med hud og hår, blod, svette og tårer bare for å ta på dem. Hvor insane var ikke det?

Men tilbake til utgangspunktet jeg startet med. Venner. I dag så har man blitt så... Nymotens? Moderne?... at man til og med noen ganger er såpass "heldig" at man har disse menneskene man en gang i fortiden hadde på sine vegger og sang til med en sliten hårbørste, på en digital venneliste i sosiale medier.

Verden har endret seg siden den gang. Det er sant.

Men venner på et sosialt medie.... Det betyr ikke nødvendigvis at man er venner på ekte. Gjør det?

Jeg mener.... Hva skal til idag for at du kan kalle noen en venn? Hva må du dele med noen for å få den tittelen?

Personlig føler jeg man må gå dypere enn å bare ha status som venner på et sosialt medie.

Det har med øyeblikk man har delt å gjøre. Dype, ekte øyeblikk. I hvert fall tror jeg det henger sammen. Og nivået av vennskap graderes vel utifra kanskje hvor gode øyeblikkene var og/eller hvor mange?

Jeg føler kanskje at hvis et menneske greier å få frem det beste i deg, du klarer å slappe av med dem, de gir deg mot til å være deg selv og løfter deg opp, og du sender tilbake en tilsvarende energi, da er det et godt utgangspunkt tilstede. 

Men... Hva vet vel jeg?


Hva er vennskap for deg?