In a dark corner....

Uff... så mye stress... Føler jeg virkelig trenger en ferie nå. Uten bekymringer, uten forpliktelser, BARE meg som helbreder meg selv, kommer til hektene, slapper av, blir kvitt stresset og de vonde, stygge tankne mine...gjerne med noen positive opplevelser med på kjøpet. Det hadde virkelig vært ganske nice akkurat nå...


Idag, og denne uken, har stressnivået økt betraktelig også, fordi jeg skulle bli med noen på X-Factor imorgen, men det er ikke sikkert det blir noe av, for jeg har ennå ikke fått klarsignal på at de reserverte billettene, er virkelig reservert... og toget mitt går i kveld.

I tillegg, så har jeg ikke blitt frisk ennå :( Jeg opplever denne krigen i kroppen min, og jeg kjenner jeg vil bare skrike eller gråte fordi det er helt utrolig ubehagelig og fælt å ha det sånn. Å aldri vite om man rekker toalettet i tide hvis man tar seg en tur. Og føle seg kvalm og svimmel hele tiden, og føle at man har mistet litt kontroll på kroppen. Jeg håper det snart vil gå over, for jeg vil bli frisk :( Jeg vil ikke være syk når jeg skal på Harry Potter premiere... og...diverse andre ting som jeg skal snart. Det er veldig viktig for meg at jeg er frisk da.


Skulle gjerne blitt kvitt de vonde tankene også. Selvforakten... følelsen av å være det ondeste mennesket i mils omkrets... Veldig ofte, så liker jeg virkelig ikke meg selv. Noen ganger er jeg virkelig ikke glad i meg selv. Fordi jeg er slem. Fordi jeg er ond. Fordi jeg ikke klarer å gråte når andre forventer at man skal gråte...kun fordi at andre kan se det. Fordi jeg er et frytelig stabeis av et kvinnemenneske, med en viljestyrke som er noen ganger helt bedriten å leve sammen med. Trust me, I KNOW! Jeg vet jeg har gode sider også... men noen ganger blir jeg overkjørt av de vonde, og jeg får nokså selvdestruktive tanker fordi jeg har tenkt noe fælt eller kanskje gjort noe fælt som jeg ikke er stolt over. For jeg kan med hånda på hjertet si at jeg er langt ifra et perfekt menneske. Men then again så tror jeg ikke det finnes et eneste menneske der ute som er perfekt heller. Alle mennesker er unik, hver og en, og alle har sine feil og sine goder...

En ting jeg har lært også i løpet av livet, er at skjønnhet kommer innenfra. Mennesker er vakre og pene, men jeg har selv opplevd at når jeg ble kjent med en, fikk vite mer og mer om et menneskes innerste personlighet og fikk oppleve hvor herlig, skjønn, nydelig, vidunderlig den personligheten var, jo mer vakker, nydelig, herlig, skjønn og uimotståelig ble mennesket på utsiden også. Jo mer glad jeg ble i vedkommendes personlighet, jo mer glad ble jeg i selve personen, både det som var på utsiden og på innsiden. Vanskelig å forstå?
Uansett, når man har blitt glad i et menneskes innerste personlighet på den måten, så er det lett å bli blind, og ikke se ting som andre ser på det mennesket...nettopp fordi alt du ser er det herlige mennesket som du er så glad i, mens andre kun ser det ytre.


Høres ut som om jeg er i det filosofiske hjørnet idag...men det er jeg egentlig ofte. Når man er i et mørkt hjørne, så pleier ting å komme til meg, og jeg tenker mye... Det er en stressende dag, slik hver dag har blitt. Altfor mange tanker, mye psykisk smerte... og alt gjør meg deppa, fordi det er ikke sånn jeg er, og det er ikke sånn jeg vil være. Men så fikk jeg et lyspunkt, blandt alle de negative tankene, da jeg idag hentet posten. Post får jeg aldri. Bare kjedelig post. Og idag så det ut til å være det samme også. Et Bobil blad til pappa. Et IForm blad til meg. Men så fikk jeg øye på noe annet også, oppi den lille postkassen vår. Et rektangelformet, lite brev, med et fint, stort frimerke på med bilde av Operahuset i Oslo, og navnet mitt sto på konvolutten, etterfulgt av min adresse. Jeg sto og så på konvollutten i kanskje 5 sekunder, med et litt overrasket blikk. "Jeg får jo aldri brev?" Jeg leste det som sto skrevet om igjen og om igjen, studerte skriften og tenkte hardt. Først tenkte jeg det kunne være mamma som hadde sendt et kort eller noe, litt sent, til bursdagen min, men selv om skriften var ganske lik hennes, så var den ikke HELT lik. Så jeg tenkte videre, og tenkte at det KANSKJE kunne være et brev jeg hadde sendt meg selv, i et nokså fjernt øyeblikk, men tanken fikk meg til å le. Grunnen til at jeg tenkte det, var fordi at skriften på konvolutten var minst like vinglete og ujevn som min egen skrift. Men still... jeg ville nok ha huska om jeg sendte brev til meg selv, og det hadde nok vært ganske tullete å gjort noe sånt. Så jeg så på konvolutten og undret på hvem som hadde sendt brev til meg. Jeg så bak på konvolutten for å se om det sto noe der, men det sto ingenting.

Fort gikk jeg opp igjen til huset med en utålmodig Laika, gikk inn i gangen, la fra meg den andre posten og åpnet brevet forsiktig. Inni var det et kort, og jeg dro det forsiktig opp fra konvolutten og så på det. Det tok nok nærmere 10 sekunder i hvert fall, før det gikk opp for meg hva dette egentlig var. Og for første gang på lenge, så kjente jeg en varme som spredte seg i brystet mitt. For første gang på lenge, så tenkte jeg ikke på de selvdestruktive tankene lenger, og jeg leste kortet kanskje 3-4 ganger før det virkelig hadde gått opp for meg helt. Ordene "Du er et godt menneske" var de ordene som lyste mest mot meg, og de fikk meg til å smile. Ikke vet jeg hvordan jeg skal tolke dette. Jeg går og er deppa, har svarte tanker om meg selv og er oppriktig lei meg fordi jeg er et sånt ondt, fælt menneske... og så kommer det et kort som blandt annet sier at jeg er et godt menneske, fra en person som jeg aldeles ikke forventet å få noe sånt av. Jo, jeg smiler :) Om vedkommende bare visste hvor godt det var å få det lille kortet akkurat nå. Det var virkelig en oppmuntring.


Hver dag prøver jeg å huske mine motto om å tenke positivt og aldri gi opp, og prøve å gjøre noe positivt ut av hver eneste dag... og hver eneste dag prøver jeg å gjøre mitt beste, være mitt beste, for min kjære bror, blandt andre. For jeg har tro på at verden ikke blir bedre av at man er trist og lei, men at den blir bedre med positivitet. So that's what I'll do for as long as I live :)


Dette ble jaggu langt! Hehe...
Jaja, tror egentlig ikke det blir noen tur idag. Har jo ennå ikke fått noe svar, og er på toppen av det hele syk med en av de verst tenkelige sykdommer... Lite kjekt å sitte på et tog eller noe lignende da?

Jaja...

Be the best you can be!
Think Positive!
Smile!

- ML -

Fine sangen <3