Hallingmarken 2010 - Nesbyen

Delvis skrevet på togreisen fra Geilo til Bergen, og hjemme!


Ja, folk flest pleier å si at alle gode ting er tre. Men en ting jeg virkelig fikk bekreftet i går er at... alle gode ting er 10! For i går var jeg på min 10ende WIG WAM konsert/opptreden, og jeg kan love dere, med hånden på hjertet, at den opplevelsen var MYE, MYE MER enn bare god. Her er hele historien om mitt 10ende WIG WAM eventyr, som var et eventyr som fant sted i eventyrenes land med Hallingene på Hallingmarken 2010 i Nesbyen. This is NON STOP ROCK 'n' ROLL!!!




Istedet for å lure på hvor jeg skal begynne, så bare begynner jeg. Jeg kjøpte togbilletter, tur/retur, helt spontant og brått skulle jeg til Nesbyen med Eline for å se Wig Wam og feire bursdagen hennes. Jeg ville sørge for at ho fikk en kjempe fin feiring. I forgårs (Dagen før jeg skulle reise) så var jeg som vanlig nervevrak, og hodet tenkte ikke klart i det hele tatt. Jeg begynte ikke å pakke tingene jeg skulle ha med før klokken 01:00 om natta, og jeg skulle stå opp neste morgen klokken 06:30. Pga nerver og følelsen av at noe var glemt, så lukket jeg ikke mine øyne før klokken ble litt over 03:00. Jeg sov 3 og en halv time, og dro meg selv opp av senga. Konsentrerte meg sinnsykt om å ikke få hundehår på meg, siden Eline er allergisk. Jeg gjorde meg klar til å dra, tok reisepillen, tok bussen til byen, fikset bhen på et toalett (Den spratt opp! Irriterende!) før jeg gikk inn på toget. "Tilbake på toget" tenkte jeg og sukket oppgitt for meg selv. Jeg er og blir altfor rastløs til å ta tog og sitte i ro. Dessuten så har jeg pådratt meg noen skikkelige muskelknuter i rævva etter togturen til og fra Fredrikstad/Sarpsborg - Bergen. Jeg trøstet meg med at det bare ville være 4 timer, og så ville jeg være fremme.



Jeg gikk på toget, inn på den vognen jeg skulle på, og fant det setet som billetten min fortalte at jeg skulle sitte på...men der var et problem. Der satt det noen fra før. Helt typisk da at JEG tror at det er MEG som har gått inn i feil vogn, selv om billetten fortalte meg at det var riktig både på sete og vogn. Så...jeg sjekket jo en gang til, og det VAR riktig vogn. Selvsagt var jeg nervøs når jeg da måtte be dem om å flytte seg, på den mest høflige og vennlige måte jeg kunne klare. I tillegg var de japanere, så jeg måtte til med engelsken min. Heldigvis gikk det greit. Jeg satte meg ned, og snart var vi på vei. Jeg gledet meg, men var også nervøs. Nervøs for om Eline ikke ville like meg in real life, slik ho gjør i det virtuelle liv på nett... Nervøs for om hvordan konserten ville bli... Om det ville bli pressing og slåing og diverse. Jeg var nervøs for hvordan signeringen ville bli. Om de ville synes at jeg var teit og diverse. Nervøs for at min redsel og mine nerver ville ødelegge alt og få meg til å virke mer dum og teit, enn sånn jeg egentlig er. Og jeg var nervøs for om eventuelle kjentfolk ville tenke dumme tanker om meg. Så dere skjønner, det var mye angstfremkallende nerver som herjet min kropp fra dagen før jeg skulle reise, og magen var som vanlig helt på bærtur. Så kom jeg frem...omsider, og jeg trodde jeg skulle dø av rastløshet. Jeg måtte løpe. Jeg måtte hoppe. Hilste på Eline og gav ho en klem. Følte at jeg slo henne i haken med albuen stakkars.

Og så satte vi oss i bilen og kjørte. Vi spiste litt av en is på statoil... Så kjørte vi hjem til Eline med GLAMunition spillende på cd-spilleren, og jeg klarer jo IKKE å holde kjeft eller sitte stille da. Så jeg kjempet hardt mot å synge og danse. Dessverre tapte jeg. Men vi danset og sang begge to, så da gikk det bra. Jeg var ikke alene. Så kom vi frem. Jeg fikk omvisning i det fine huset, ble mektig imponert av alle de fine maleriene som moren til Eline hadde malt, en grandis ble satt i ovnen, og vi satte oss ut i hagen på en liten terrasse med marsmallowpeis med hver vår gitar, og der satt vi og jammet litt, før pizzaen ble ferdig. Vi spiste mens vi spilte, før jeg ikke klarte å sitte lenger, og løp rundt i hagen som en gal, til Elines elleville latter. Kjekt! Helt til jeg også rullet meg bortover gresset slik man alltid gjorde som liten. Og guess what happened? Jeg fikk utslett med kløe og svie oppover armene mine. Forhåpentligvis ville det gå over før kvelden. Vi fant dart tavle med piler, kastet pilene omtrent alle andre steder enn på tavlen, måtte lete etter piler i skogen med brenn...brennenesler...hørte Wig Wam musikk, gjorde oss klar og så kjørte vi. Vi var fremme en stund senere, parkerte bilen, kjøpte billett og ruslet så rundt på området. Jeg siklet over en ulvejakke som jeg helt forelska meg i og angret på at jeg ikke hadde tatt ut så møye med peng.




Jeg kjøpte gave til Eline, kjøpte en hatt til meg selv, som jeg ville prøve å få signert, om jeg turte. Hadde lyst å få dem til å signere skoene mine, men det turte jeg ikke. Men jeg gav ideen videre til Eline, som gjorde det. Haha. Men nå hoppa jeg av sporet her. Altså, ikke togsporet, men...ja, så gikk vi bort til benkene, hilste på Eirin og Bjørn før vi gikk for å kjøpe drikke og mat, og der hilste jeg på Anita, før vi så gikk tilbake og jeg hilste på Birthe. Og så gikk vi bort til scenen, stilte oss opp på første rad og så på noe veldig skummelt og nervepirrende, som foregikk 63 meter opp i lufta. Ei dame som het Sandy balanserte der oppe. Hadde jeg aldri turt med min høydeskrekk. Jaja. Etterpå så kjørte de motorsykkel på line, noe som virkelig stjal pusten min fullstendig. Og så...så begynte konserten! Og ifra første stund, så pumpet adrenalinet i kroppen min. De pekte på meg, og på mange andre. De smilte til meg, og til andre...og jeg aner faktisk ikke hvordan eller hvorfor, men jeg...ja, jeg gjorde noe mot Teeny som jeg aldri i mitt liv trodde jeg noengang kom til å gjøre mot noen. Heldigvis så gjorde han det tilbake også, med DET fliret, så jeg følte meg mye bedre. Haha.



Ellers så var jeg...tja...helt vill kan tenkes? Wig Wams musikk er jo bare helt rå live liksom, og da er det veldig vanskelig å blokkere for alt som så gjerne vil ut og rocke. Jeg tok bilder, og jeg sang med på HVER ENESTE sang. Til og med på soloene! Teenys gitarsolo er forresten helt utrolig rå og mektig, noe jeg visste fra før, men jeg ville bare si det. *sikle* Generelt sett så er musikken de spiller veldig rå og mektig. It really touches me deep within my heart and soul! Og sånn er det med musikk. Det er ren terapi. Hmm, ja...
Et sted midt inni konserten, så kom den herlige schlägeren, "Do You Wanna Taste It". Mulig hodet mitt bare er overbelastet eller tuller med meg, men rett før han begynte å synge, så pekte han på meg og sendte meg DET blikket liksom. Haha. Lurer på om han har lest om at jeg ville synge den sangen på scenen med Wig Wam i Kulås, men jeg regner med at det nok bare var tilfeldig. That's Rock 'n' Roll you know. Uansett så nøt jeg hele konserten enormt. Jeg følte meg virkelig fri når jeg sto der. Fri for absolutt ALLE problemer, og dere ANER ikke hvordan det føltes! Det var noenlunde samme følelsen som jeg hadde under en minikonsert på Straume i 2006, bare MYE bedre. Mye sterkere. Like if me, myself & I were a rockstar. Like if me, myself & I were on the top of the world, throwing myself out from a cliff and then spreading my wings, flying! Følelsen er helt umulig å beskrive, men om du så meg der i går, under konserten og sånt, så tviler jeg sterkt på at DU hadde trodd på at jeg faktisk har store problemer med meg selv within. Ja, og mot slutten av konserten, så...så fikk jeg nok en gang en flau opplevelse som nok ikke blir min siste.

Stemmen min var temmelig slitt nå, og brystet var også kjørt. Huden min kokte. Og så begynner de på "In My Dreams"...og de kommer til det øyeblikket hvor de omtrent ikke spiller, og Glam Åge rekker mikrofonen ut mot publikum for å få dem til å synge. Jeg sang jo selvsagt like høyt og like sterkt som jeg hadde sunget gjennom hele konserten, og så skjedde det. Stemmen sprakk! Og...gikk over til å bli noe mellom ei jodledame og en ballong som luften gikk ut av. Og ALLE hørte det! Including my heroes on stage! Seriøst, hvor FLAUT er ikke DET? Mhm,det kan trygt sies at det var VELDIG flaut og jeg gjemte meg under hatten min, mens jeg hører og ser latter, fra scenen og i publikum. En mann sa at det var helt gennialt, mens jeg bare ønsket og bli bitteliten og forsvinne. Men så så jeg opp på scenen hvor Teeny Trond sto, og det virka litt som om han oppmuntret meg til å synge videre. So I did...og med et bedre, mer stabilt resultat. Flause = over, og jeg var på topp igjen. Sukk. Konserten var over, og vi skulle til signeringen. Først NÅ kjente jeg at mitt bryst banket av smerte, og at jeg rett og slett ikke fikk puste ordentlig. Det var som om jeg hadde en svær pose med et lite pustehull i. Og pustehullet var tett. Jeg strøk meg over brystet og prøvde å puste rolig, men det hjalp ikke. Shit, tenkte jeg. Jeg vil ikke få angstproblemer nå liksom. Men Eline hjalp meg.



Ho fikk meg til å snakke om noe, og noen barn kom og snakket med oss mens vi sto i køen, og de var koselig. De syns vi var så kule under konserten, og de nektet å tro på at jeg var så gammel som jeg er. Hehe. Flott det. De trodde jeg var 17. Vel, man er vel kanskje ikke eldre enn man føler seg... Som regel føler jeg meg som om jeg var 40-50 år, så det er godt at noen tror man er 17 innimellom. Hvis det å digge musikk, og vise det for andre, vil si det samme som å være 17, så er jeg kanskje det også :) Vi hadde det morro i køen, og jeg hadde selvtillit, noe jeg sjelden har. Og det føltes deilig! Jeg sang Michael Jackson og tok en liten MJ move før vi snakket litt dialekter...og så forsvant ungene inn for å få signering. Jeg ble nervøs igjen, men gikk sammen med Eline når det var vår tur. Jeg fikk videokamera hennes plassert i hendene, og filmet når ho var med Glam Åge. Og så var det brått min tur, og jeg var nervøs. Men så smilte han mot meg. "Merryyyy!" sa han mens han reiste seg og åpnet sine armer og inviterte til en klem. Jeg smilte, sannsynligvis, og klemte han. "Stilig hatt" sa han så, og jeg benyttet meg av sjansen. "Ja, og DEN skal du få lov til å signere for meg". For en uhøflig ting å si. Jeg skammet meg VELDIG over det, for jeg er ALDRI en som bare sier "GJØR DET!", men heller en som sier "Kan du gjøre det?" eller "Vil du gjøre det?". Jaja...
Han sa noe, men jeg husker ikke hva, men så gav jeg han sølvpennen min, da jeg så at han hadde en svart en. "Jeg har sånn sølv jeg" Han tok imot den. "Ja, klart, du vil jo ha sølv du" sa han, eller noe lignende. Jeg vet ikke. "Ja, jeg må alltid ha sølv. Tøft det" sa jeg, eller noe lignende. Dum jeg. Haha. Og så signerte han hatten min, før han fikk signere dvd coverene mine og et cdcover. Og så...og så våget jeg meg til å spørre om et bilde, noe som virket lekende lett etter den klemmen, og det var klart at jeg skulle få bilde. Jeg fikk en vakt til å ta det, og måtte veilede han i å bruke kameraet mitt mens jeg sto med Glam Åge. Bildet ble etter hvert tatt, og jeg takket...tror jeg. Jeg burde i hvertfall gjort det. Dessverre glemte jeg å hilse til han fra en hel haug med mennesker, noe jeg kom på etterpå. Jeg gikk forbi Flash Bernt og Sporty Øystein og smilte til dem, før jeg kommer til Teeny Trond. Han sa hei, tror jeg, og da var boblen igang. Jeg sa at jeg skulle hilse til han fra Hanne, som hadde gitt en kopp før, og han sa at det var jo koselig. "Hvordan går det med deg da?" spurte han så med et smil. "Jo, bra. Det går bra" og jeg smiler forsiktig. "Det går i hvert fall skikkelig bra NÅ!" Han smiler. "Jammen, DET er bra. Det er sånn det skal være!" Og jeg spurte om jeg kunne få ta bilde med han. Han sa noe om bilde, og jeg sa noe om at jeg ville ha bilde med han, og med Flash og med Sporty. Det skulle fikses sa han. Så gikk meg og Eline på utsiden og venta.

Vi venta, og jeg snakka litt med Bjørn, før vi venta litt til. Ei dame sa at for å ta bilde med dem, så måtte vi stille oss i kø igjen, så vi gjorde det, selv om det føltes feil. Men vi kom ikke inn, siden porten ble stengt for oss. For vi hadde allerede vært igjennom. Så vi ruslet tilbake til andre siden og ventet der. Og så begynte vi plutselig, sånn helt utav det blå, å synge "Vill du værra med mæ hjæm, i natt. Ska vi sov i samme sæng, i natt. Æ kainn gi dæ aillt du træng, i natt, hvis du tør", og Teeny lo...og jeg ble flau igjen, men det var også gøy. Og så, når alle hadde vært igjennom, og Birthe og de gikk inn for å ta bilder med dem, så gjorde vi det også. Jeg fikk ta bilde med Flash, og det var gøy. Og så tok meg og Eline bilde, eller bilder, med Teeny og Glam. Ikke samtidig da. Teeny fikk meg bare til å le. Haha. "Ja, det e flott det. Sånn så ongdommæn lika. Hja..." Haha, det var så gøy, og vi lo. Og så med Glam etterpå, og vi spøkte littebittegrann med grimaser og diverse, før jenta jeg spurte om å ta bildene tok bilde av seg selv. Og så tok jeg bilder av ho. Haha. Så holdt jeg underlig nok Glam Åge på armen og takket han for en veldig fin kveld, og han takket tilbake før vi gikk derfra. Vi fant bilen og dro hjem til Eline. Og nå er jeg fremme i Bergen, så da må jeg ha skrivepause, for jeg skal endelig gå av toget. Yay! .....




...... Sånn... Altså, vi kjørte hjem til Eline, og på veien så vi en merkelig, men kul blomsterbed-pyntegjenstand, og opplevde også at bilen ble bombardert av en millionervis av SCHVÆRE ekle fluer. YUK! Det var ekkelt. Men men...
Vi kom hjem til Eline... jeg lagde meg 2 knekkebrød, jeg viste bildene mine til Eline og vi så på Wig Wam Live in Japan en liten stund, før vi gikk å la oss. Måtte tidlig opp dagen etter, som da var idag, fordi jeg måtte hjem med toget. Og her er jeg, og jeg smiler og ler i ett sett ved tanken på de morsomme øyeblikkene fra i går, og kjenner fortsatt de gode følelsene som jeg følte under konserten. Det er virkelig ubeskrivelig. Det er det jo alltid, omtrent, men... Om jeg skulle prøve å beskrive det som hendte med meg i går, så ville jeg sagt... forestill deg en person...og et fjell på størrelse med f. eks Mount Everest... og forestill deg så at den lille personen BÆRER det fjellet på ryggen. Så ser du for deg at det fjellet som personen har måttet bære, forsvant! Kan du tenke deg hvordan det kan føles? Selvsagt er ikke dette eksempelet mulig å gjennomføre i det hele tatt, men still... Det var det beste jeg kunne komme på for å prøve å beskrive gårsdagens konsert og hendelser.

Konserten var, som dere skjønner, terapi for min kropp og sjel, og herlig medisin, herlig ROCK! Herre Lotusblomst, som jeg bare DIGGER WIG WAM LIVE!!!!! It's WÜNDERBAR!!!

Wig Wam spilte disse låtene på konserten:

- Non Stop Rock 'n' Roll
- Daredevil Heat
- Do Ya Wanna Taste It
- Gonna Get You Someday
- Walls Come Down
- I Turn To You
- Flash Solo, og mener å huske at det var noe Sporty solo også. (Meg og Eline var litt "blown away" på dette tidspunkt)
- Rocket Through My Heart
- Teeny's herlige solo
- Still I'm Burning
- From Here <3
- Hard To Be A Rock 'n' Roller
- Out of Time
- C'Mon Everybody

...før de avsluttet helt fantastisk (Med unntak av flausen min) med IN MY DREAMS!

Og med det takker jeg for meg for i kveld. Jeg takker alle som var tilstede på denne dagen, både i fysisk form og heart & mind & all... og jeg takker WIG WAM for den beste medisinen jeg har fått på flere år. Jeg takker Eline gojenta mi, og moren hennes, for en fin, koselig dag, og spesielt for lånet av verdens beste seng (I forhold til min)... Håper vi snart sees igjen!

Mange gode Merryklemmer fra...øhm...Merry ^^
God natt! Og Tusen takk!