Madness?

"Nei, Merete. Du er ikke gal. Du nyter det bare LITT ekstra. That's all." Jau...det hender så ofte at jeg spør meg selv "har jeg blitt gal?" eller..."har jeg mistet vettet fullstendig?" Fra 2005 til i år, så hadde jeg sett Wig Wam live 7 ganger...og sammenlignet med andre, så er det visstnok ganske lite...men jeg prøvde aldri å "slå rekorder" eller gå på flest mulig konserter. Jeg gikk på det jeg turte og det jeg hadde råd til...og det som føltes ok. Jeg glemmer fortsatt aldri at de faktisk hadde 2 konserter bare 5 minutt fra mitt hjem, og jeg turte ikke å gå på dem nettopp pga stedet og vonde minner derfra og diverse. Den sved skikkelig. Det må jeg innrømme. Så begynte sommeren 2010 da...og jeg åpnet konsertsommeren offisielt den 5 juni. Og fra den dagen og til nå, så har jeg allerede vært på 4 konserter, med planer/billett til to til iløpet av sommeren, og tilsammen blir det 6. Tanken skremmer meg egentlig litt. For når sommeren er over...så har jeg nesten tatt igjen HELE antallet med konserter og opptredener som jeg var på med Wig Wam, fra 2005 til 2007. Det er to år! Og en side av meg sier at "det er helt Insane!" mens en annen side trøster med at det er noe jeg trenger og noe som hjelper meg mye. At det er en del av en slags terapi prosess jeg lar meg selv prøve meg gjennom. Kanskje ingen bombe heller at jeg liker Wig Wam også? De er faktisk et av svært få artister/band som jeg syns leverer like bra når de er live på scenen, som på cd-albumet. Og jeg syns så absolutt at deres cd-album er helt rå, alle 3. De har et helt vilt sceneshow, og ja, jeg må nok innrømme at det er mye bedre kvalitet på scene showet nå enn det var før...men altså...vidunderlig musikk,rå sceneshow...rå stemning og tilstedeværelse...og uansett hvor krevende det enn har vært, så var hver eneste opplevelse noe for seg selv, og et minne for livet. Jeg angrer ikke at reiste på de konsertene jeg har vært på...og jeg gleder meg også til de to neste. Det har gjort meg sterkere, føler jeg. Jeg har alltid måttet være sterk, både for meg og andre, men disse konsertene...disse reisene og opplevelsene har alle vært med på å gjøre meg sterkere og tryggere på meg selv.
Og den følelsen av å slippe meg selv, løsne på de anspente musklene, og slå meg løs uten å bry meg om de som ser...DET er en følelse som for meg er umulig å beskrive. Og det har skjedd på 2 av de konsertene jeg har vært på. Det er så sterkt for meg. Og så utrolig godt, og jeg skulle ønske jeg var sånn hver dag. Det skjer dessverre ikke så ofte. Så det betyr mye for meg å få dra på disse konsertene, galskap eller ei. De gir meg så mye. Så...så sånn e det. Føler egentlig at jeg ikke har noen rett lenger til å spørre om hverken bilde eller autograf, og vet ikke hvor mye jeg tør det heller. Vil ikke føle at jeg trenger meg på, forstyrrer, er til bry eller lignende. I respect privacy, no matter who it is. Vel vel... Jeg stikker... Altså ikke sånn som en skorpion gjør, men altså.... Jeg stikker! ;) vi Blogges! -ML-
Sendt fra en
Sony Ericsson-
mobiltelefon