Sommerfest, Straume Idrettspark 05/06-10

Tekst & Bilder: Merete S. Solsvik
Konsertbilder er tatt med mobilen min.
.


Hvor kan jeg begynne? Sommerfesten på Straume Idrettspark var... noe for seg selv. Det er det ingen tvil om. I hvert fall ikke hos meg. Det hendte den 5. Juni 2010. Her får du HELE historien fra mitt 8. Wig Wam eventyr.





Det var en varm morgen da jeg sto opp om morgenen den 5. Juni 2010 og gikk tur med hunden. Været var lovende og sola var på plass på himmelen. Jeg hadde planer om å reise inn til Sartor Senter med 12:00 bussen, sånn at jeg rakk å kjøpe Wig Wams nye cd-album, "Non Stop Rock 'n' Roll" til min nevø, Sebastian, som skulle komme inn for å hilse på noen ekte rockestjerner. Men heldig, som vi var (meg og Camilla), så skulle pappa og de innover også, så vi kjørte inn ca. 11:20, og var der inne litt før 12:00. Wig Wam skulle ha signering på PlayCom klokken 14:30, så jeg hadde god tid til å kjøpe cden.

Etter å ha kjøpt den, så fikk jeg tiden til å gå ved å rusle rundt med Camilla på sartor, gikk på do for å "pynte" meg litt og holdt på å kjøpe en stilig bukse i en anonym butikk... noe jeg selvsagt endte opp med å IKKE gjøre, fordi jeg allerede hadde enormt mange tunge ting å bære på, og skulle bære i flere timer. Så jeg la det fra meg, og vi ruslet litt til. Vips, så var klokken blitt 13:00 og Caroline og moren, Hanne, hadde kommet. Vi møtte dem utenfor PlayCom, og jeg fikk en plakat av Caroline som hun hadde funnet til meg. En plakat av Wig Wam. Den var krøllet og brettet, men allikevel. Det var en fin plakat av mitt No.1 Rockeband, og jeg var glad for den. Tusen takk, Caroline!
Så gikk turen til Nille for jeg hadde selvfølgelig glemt solbrillene mine hjemme, og det var sterk sol ute. Og DA må man ha solbriller. I hvert fall må jeg ha det. Jeg endte opp med å kjøpe noen som kanskje ikke passet meg så bra, men som var gode å gå med. Men hva hjelper det om jeg ikke kommer til å gå med dem?
Så sto vi utenfor PlayCom og ventet da. Og ventet. Og Ventet. Og VENTET... Og jeg var skikkelig sliten i kroppen allerede. Litt gåing på kjøpesentre = ødelagt Merry kropp, så jeg prøvde å holde meg i bevegelse... til store latterbrøl fra de andre. Min søster kom med sine to sønner... fordi jeg hadde beordret henne til å komme. Fordi Sebastian ville møte Glam og Wig Wam. (Jada, han har nok blitt lit påvirket av sin tante Merry) Spesielt ønsket han å få autografen til Glam, og ta bilde med Wig Wam. Helst ønsket han at de skulle løfte han opp i luften, men det store ønsket var et bilde i hvert fall. Og autografen...
Og vi ventet... og ventet... og ventet. Klokken passerte 14:30... og ingen Wig Wam kom. De ansatte i butikken kom spesielt til oss og sa at de var litt forsinket og kom ikke før 15:10 eller 15:15... så vi ventet litt mere. Det begynte å bli grenser for hvor mange ganger jeg, Camilla og min søster kunne si "De kommer snart" til Sebastian. Så kom den mannlige ansatte ut igjen, spesielt til oss, og fortalte at de var på lydsjekk på Straume Idrettspark og kom snart. Undres på hvorfor han kom til OSS. Var det SÅ tydelig at vi var...*kremt* Wig Wam fans? *kremt* hehe... Så, omsider, litt før 16:00, så dukket de brått opp... og magen min spendte seg som vanlig. Blæ. Men vi linet opp i kø, og gjorde oss klare.



Sebastian får autografer av Wig Wam.


Jeg lot Sebastian få signert sine ting først. Og da Åge spurte han hva hans navn var, så sa han ingenting med det første. Bare holdt opp begge pekefingrene sine, med et bredt mellomrom imellom. Og så gjorde Åge det samme med sine fingre. Og så sier Sebastian at han heter Sebastian. Og dermed var samtalen igang... FULLSTENDIG på Bergensk. *kremt* Ja, jeg må egentlig si at Herr. Nilsen har blitt litt flinkere på Bergensken sin enn hva han var i Mars 2009... eiller itj. Uansett, så var det artig å høre på. Så, mens de andre i Wig Wam signerte for Sebastian, så var det min tur. Det første jeg gjorde, var å legge en cd med lilla cover, og en påklistret konvolutt ned på bordet, og så skjøv jeg den over til Herr. Nilsen. Han så på den. "Men hva er dette?" Han smilte opp til meg. "Å, det er ikkeno det" sa jeg. Haha, så klossete. Var litt nervevrak kan man si, men jeg syns jeg var i hvert fall LITT flink. Jeg husker han tok den opp til øret sitt, ristet på den og sa "Er det penger?". Det fikk meg igrunn til å smile litt. "Den skal jeg åpne når jeg kommer på rommet mitt etterpå" Jeg smilte og nikket. "Ja, ikke her" Jeg mente ikke å si det, men det bare hoppet ut allikevel. Endelig hadde jeg fått gi han gaven som jeg lenge har villet gi. Gaven jeg ikke fikk sjansen til å gi han i Fredrikstad, når jeg var der. Men nå har han fått den endelig.
Så var det signering da. Han spurte meg om han skulle skrive Merry eller Merete. Jeg visste ærlig talt ikke hva jeg skulle si, så jeg sa at det var det samme. Jeg er begge deler, selv om det ene er et kallenavn...eller hur? haha... Så fant jeg frem sølvpennen min, siden sølv er kult. Så signerte de hva jeg hadde av ting og tang... Plakaten som Caroline fant til meg, noen sånne greier fra Rockmerch... og cd-coveret.


Her signerer de for meg. Legg merke til plakaten min <3

Når alt var blitt signert, så ventet jeg med Sebastian, fordi han ville ta bilde med dem. Jeg, som var så VELDIG flink til å spørre om sånt... jada, men jeg skulle få det til. For han. "Dette tar jo en hel eeeeeevighet jo!" Sa Sebastian høyt, og fikk WIG WAM til å le. I hvert fall de tre som vi sto nærmest. Trond (Teeny), Øystein (Sporty) og Bernt (Flash). "Da sku du ha vært der i går, for DA tok det en hel evighet da!" Sa Trond til Sebastian. "Tålmodighet må man ha" sa Øystein så. Og vi ventet til alle de andre var ferdig å få signert ting og tang, før jeg klarte å spørre Mr. Holter om Sebastian kunne ta bilde med dem. "Jada, vi går utenfor her nå og tar bilder" Men jeg tok bilde av dem ved inngangen. Sebastian var kul sammen med ekte rockere. Hehe. Klart jeg er stolt tante som får han til å ville ha autograf og bilde med mine yndlingsrockere ^^

Jau, så fikk jeg somlet til meg noen knipsebilder med Wig Wam jeg også da, ved hjelp av Caroline. Tusen takk, nok en gang Tror ikke jeg hadde helt turt å spørre selv. Men der sto jeg plutselig, mellom Åge og Trond. Dum plassering egentlig, for da blir de andre to litt alene, og det vil jeg ikke. Jeg var redd og nervøs, men det gikk bra. Første gang jeg får ta bilde med hele bandet faktisk. Og første gang jeg tar bilde med Sporty og Flash. Og jo... hadde ikke så flau følelse som jeg hadde første gang jeg tok bilde med Glam, for DET var flaut. Oi oi oi, så flaut det var! Men det var en annen konsert, en annen historie ;-)



Hanne, Eirin & Susan <3

Etter signeringen gikk vi på kinarestaurant og spiste mat. Ganske dumt egentlig, siden vi hadde kjøpt VIP billett til konserten, og hva fulgte med VIP-billetten? Jo, GRILLMAT! Orket jeg å spise noe etter kinamaten? Neida! haha! Men vi hadde det kjekt på kinarestauranten, Hanne, Caroline, Susan og meg. Etter det så gikk vi mot Idrettsparken. Vi møtte Birthe og Eirin. Og så fikk vi den kjipeste melding vi så absolutt ikke var forberedt på. Speilrefleks kameraer var ikke LOV å ha med inn! Meg og Caroline ante ikke hva vi skulle gjøre. Vaktene nektet å hjelpe oss, og sa det ikke var deres ansvar. Hva skulle vi gjøre? Kameraet mitt er liksom en av de aller største hobbyene mine. Jeg kan ikke se for meg et liv uten kamera. Allikevel endte vi opp med å gjøre noe som var splitte, pine galt. Vi gjemte det i en BUSK, under et tre, som vi bandt dem fast i, ca 50 meter bortenfor porten til idrettsparken. Trygt? Neeeeeeeeiiii!!! Fyyyy så utrygt det der kunne være! Området kom til å flyte over at fulle folk, og hvem vet hva de vil finne på, eller hvor de vil gå? Selv om vi tok ut batteri og minnekort, så hjelper ikke det noe særlig, så det var med svært dårlig mage at jeg gikk fra kameraet mitt der. Nå var jo nervene på plass fra før, siden dagen før faktisk. Men men...


Patrick Myerz i Killer Queen

Vi gikk inn på konsertområdet, fikk sjekket veskene våre, ble kroppsvisitert... og så ble vi fortalt av en som tydeligvis øvde på reklikkene sine, at med den blåe billetten vår så MÅTTE vi få mat med. Vi ruslet rundt. Og ruslet. Sjekket området. Observerte lydsjekken til tribute bandet, Killer Queen. Det var NICE! Så gikk vi bort til noen bord og satte oss sammen med Birthe, Eirin og Eirik, og noen av oss spiste litt grillmat...
Så gikk vi foran scenen, og der hoppet og danset og tullet vi mens vi fortsatt så på Killer Queen som testet lyd og sånt. Vokalisten deres gikk jo utenfor scenen der som vi var og sang. Når det var ferdig, så hoppet og danset og tullet jeg litt mer, for jeg måtte holde meg i bevegelse for ikke å kjenne smertene så mye. Tiden gikk, vi lo... tiden gikk mer... vi lo enda mer... og så var klokken 20:00... Killer Queen kom på scenen og folk var gira. Det var helt rått. Rå allsangfaktor på hver eneste sang, og ikke så mye alkoholisme. Når de var ferdig, så var det mer venting mens vi hørte på Gruppesax og Aristocats som spilte på scenen utenfor. Men vi sto der vi sto, og "voktet" våre plasser ved scenen. Egentlig tåpelig, men sånn var det. Vi ønsket å stå foran og oppmuntre og være gale rockemennesker når WIG WAM skulle på scenen, så da måtte vi holde på plassene vår.
Klokken ble 22:00 etterhvert, og da kom Boney M på scenen. Stemningen var god blandt publikum nå. Det var bandet de fleste hadde ventet på, og nå hadde det kommet en del mer alkohol ombord også. Folk danset og var "LITT" ville bak oss, så vi fikk noen knuff og slag nå og da. Jeg hadde kanskje kost meg mer om jeg kunne teksten ordentlig, og om jeg ikke hadde så mye smerter. Hadde slitt stemmen litt under Killer Queen sin konsert, så var litt kraftløs under Boney M. Når jeg ikke kan teksten, så blir det ikke like gøy. Men jeg sang med på det jeg kunne. Kan jeg få si at de ikke var så VELDIG bra til å få med seg publikum? Jeg mener, Killer Queen var jo skikkelig bra der, og WIG WAM er skikkelig bra på å få med seg publikum. Men det var sikkert kjekt for de som likte Boney M. Jeg liker noe av Boney M, men syns faktisk det er finere å høre på det hjemme på cd osv, enn det var der. Og så liker jeg ikke den fyren som er med nå. Han som var før hadde bedre stemme. Jaja, sånn er det nå bare...


Boney M

Når Boney M var ferdig, så visste jeg ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Folk gikk ikke bort. De ble værende denne gangen, så jeg fikk ikke hoppet og danset og bevegd meg. Kroppen verket sykt. Jeg hater de smertene mine på sånne ting som dette. Men men, anyway... vi fikk beskjed om at Wig Wam kom om en halvtime, og scenen holdt på å bli fikset om til WIG WAM stil. Det tok litt tid, og folk stirret forventningsfullt. Folk var fulle og ropte på WIG WAM, selv om de ikke var fans. Folk sa at WIG WAM var et amatør band. Allikevel skulle de stå helt fremme med oss, bak oss og være en pine for oss som var fans.
Wig Wam kom på scenen ca. 23:24, og det med et realt pang. Alle vaktene plasserte seg rett foran oss, så vi ikke så mye. Men selvsagt, vi vil vel ikke at vaktene skulle sprenge til himmels, vil vi vel? Og ikke mye senere, så sa det virkelig pang ifra pyro-pang-pang'er. Haha, det var et merkelig ord. Folk var fullstendig gale, og Glam Åge var flink, tilstede på scenen og hadde god kontakt med publikum. Dessverre var folk virkelig ville og gale, og hadde gått over toppen på alkoholbarometeret. Vi som sto fremme ble skvist inntil stålgjerdet, og personlig fikk jeg noen skikkelige trøkker mot ribbeina. Klarte ikke å puste gjennom store deler av konserten, og var nær ved å besvime flere ganger. Brystet verket på grunn av hyperventileringen min, og jeg var oppriktig redd noen ganger faktisk. Jeg turte ikke si ifra til vakter eller noen om at jeg slet. Jeg turte ikke å slippe ut tårene som presset så enormt på. Jeg turte ikke noe. Caroline, Hanne, Susan og Eirin hadde det heller ikke noe særlig bra. Det kom masse vakter, politi og førstehjelp frem til oss. Caroline fikk en vannflaske, og jeg husker hvor inderlig lyst jeg hadde på en sånn vannflaske der og da. Jeg ville ha pusterom og muligheten til å nyte konserten ordentlig.


Flash sin bass-solo

Så konserten til WIG WAM var dessverre ikke så... underholdende, selv om WIG WAM var fantastiske på scenen. Det var ikke deres skyld at jeg ikke hadde det helt topp på konserten. Men det var allikevel kjekt å synge med på sangene, så godt jeg bare klarte. Så kom det en nydelig ballade som heter "From Here", og folk var litt roligere for en liten stund. Glam Åge gikk ned fra scenen og hilste på fansen og andre folk på første rad. Og så var han på vei opp igjen på scenen før han så i min retning... og så falt jeg brått i et sort hull... Et sort hull som gjorde meg både svimmel, varm, rørt, anspent, glad, sjokkert... det gav meg en god, varm følelse som jeg ALDRI, ALDRI kommer til å glemme. Og jeg tenkte med det samme "Jeg tror han likte gaven min litt". Kjekt det. Jeg HÅPER i hvert fall at han likte den.


Teeny

Ikke lenge etterpå... så taklet vi ikke mer av den hyppige stangingen inn mot stålgjerdet, og vi forlot konserten på nestsiste låt. Vi følte at vi sviktet WIG WAM når vi gikk. Det var rene kaoset å komme seg gjennom folkemengden på vei ut. Gråten hang fast i halsen, og smerten satt som spyd i hele kroppen. Vi hentet kameraene vår... jeg gikk ned og hentet dem i busken, ved treet... og jeg LA fra meg plakaten som jeg hadde fått signert mens jeg skulle binde opp kameraene og få dem løs. Og når kameraene var løs, så gikk jeg...

Caroline og de gikk på bussen sin, og jeg lette etter Øygarden bussen. Jeg hørte noen fulle mennesker rope at Øygarden bussen hadde kjørt allerede. Merkelig, tenkte jeg, siden bussene ikke skulle kjøre før 01:30. Men i den tro at bussen hadde kjørt, så tok gikk jeg innpå en annen buss som gikk nesten helt hjem. Og der... like før bussen skulle til å kjøre... så oppdaget jeg en ting. Plakaten! Den jeg hadde bært med meg hele dagen, og prøvd så utrolig hardt å passe på under alle konsertene... den var borte! Og jeg visste NØYAKTIG hvor den var. Den lå nok igjen der jeg la den, mens jeg skulle hente kameraene. Som om ikke det var deprimerende nok å vite, så kom det en annen buss utenfor litt før vi kjørte. Øygarden bussen. Det faktum at jeg visste at jeg hadde hatt tid til å gått ut og ned og hentet plakaten for så å gå innpå Øygarden bussen etterpå, det pinte meg enormt. Men bussen min kjørte, kaklende og full av fulle mennesker. Jeg ville gråte. Jeg lengtet etter ro og stillhet. En mulighet til å slappe av. Samtidig kjente jeg lukten som brakte meg tilbake til "det sorte hullet". Jeg husket det så godt. Hver bidige følelse. Det var som om det fortsatt hang igjen på meg. Men samtidig føltes det så uvirkelig... som om jeg bare hadde drømt det. Men minnet av det som skjedde fikk meg til å slappe litt av... helt til en mann satte seg ved siden av meg og begynte å prate med meg. Hjelp! Men etter noen få ord, og etter å ha kjørt noen meter, så følte jeg egentlig at hans energi var rolig. Han var litt eldre enn meg, og snakket med meg om de andre i bussen som var fulle og festegale. De stresser litt for mye, sa han. Det er kjekt å se at de har det gøy, men de stresser litt for mye syns jeg. Jeg var enig. Du er jo i den alderen du også, så han så. Jeg nikket. "Ja, men jeg er ikke som dem" Og det er sant...



Jau... for å ta slutten kort og brutalt... vi kjørte nesten hele veien hjem, før vi måtte snu på grunn av at det hadde vært en ulykke og veien var derfor stengt. Så vi måtte snu og kjøre nesten helt tilbake til Straume, for å kjøre gamleveien. Greit nok det, men jeg følte jeg måtte sende melding hjem til min stebror som passet hunden min, Laika, og si at jeg ble litt senere enn planlagt. Jeg fortalte grunnen. Fikk melding tilbake at jeg skulle si ifra når jeg var ved endestasjonen, så kunne han komme og hente meg. Det var snilt

Alt i alt, så hadde jeg en krevende, nervepirrende, smertefull, men også utrolig fantastisk, konge, råbra dag. Og jeg er takknemlig for hvert eneste sekund av den, selv om deler av den var vond, nervepirrende, krevende osv... Jeg hadde et motto i meg hele dagen. Ord som drev meg videre, og hjalp meg å holde ut. Jeg ville ikke gi opp. Jeg er ikke en person som gir opp rett og slett. Jeg ville fortsette å prøve, og møte utfordringene, og jeg skulle ikke gi opp. Jeg skulle holde ut helt till the bitter end. Dessverre holdt jeg ikke ut til konserten var over, men jeg klarte å holde ut til WIG WAM kom, og nesten helt til de var ferdig.

Tusen takk for en fin dag Camilla (det lille jeg var med deg), Caroline, Hanne, Susan, Birthe, Eirin, Eirik... Kaja som ved min side sto mot slutten...

Stor takk til Killer Queen. It was a true pleasure!

Takk til Boney M. It was fun!

Og så desserten da, som smakte så utrolig goooodt OG vondt

FANTASTISK stor takk til WIG WAM!!! Takk for at dere valgte Sotra som en av deres turnesteder. Det er jeg evig takknemlig for, selv om det endte som det endte. Det var allikevel helt konge, helt rått! Helt fullstendig ROCK 'n' ROLL!!!! Jeg kommer aldri til å glemme denne konserten. Hverken det gode eller det vonde. Jeg er ekte Wig Wamaniac, på godt og på vondt. hehe... Men jeg er i hvert fall superglad for at dere tok turen til Bergen og Sotra. Det var på tide nå =)

Jeg sier det igjen... Jeg sendte en mail tidlig i februar og tryglet og ba om at Straume skulle hente inn Wig Wam og fortalte om Wig Wams suksess den siste tiden med platesalg og annet... og jeg sendte mailen til den samme mannen som er med å arrangere Sommerfest hvert år faktisk. Fikk som svar at det var ikke noe de hadde tenkt på, men så absolutt noe de ville vurdere sterkt! Ca 1-2 uker senere sto det stort oppslag i avisen om at Boney M, Killer Queen og WIG WAM skulle komme til Sommerfest. Tilfeldig? Kanskje, men jeg er i hvert fall VELDIG glad for at det ble fikset at WIG WAM skulle komme.

Tusen takk!

Wig Wamania Forever!


Rock 'n' Rooooll!!!