Noe jeg noen ganger føler...

Så vondt det er…
Å se deg sånn. Å høre dine tunge åndedrett…
Å høre deg snufse… Å høre deg gråte… Du aner ikke hvor vondt det er for meg.
Her sitter jeg… og er stille vitne… og jeg vet absolutt ikke hva jeg skal si eller gjøre. Redd for å blande meg også. For å blande meg inn i dine dype følelser og indre liv. Som om jeg ikke hadde nok med å forstå meg på mitt eget liv, og mine egne dype følelser og dritt.

Jeg er glad i deg. Det vet du. Jeg har det vondt når du har det vondt. Jeg er glad når du er glad. Jeg ler når du gjør det, og jeg gråter når du gjør det. Bare så du ikke ser det. Du skjønner… jeg føler deg… fordi jeg er så glad i deg. Du er en viktig brikke i mitt liv. En brikke jeg vil skal være glad og smile, hoppe og danse… når det måtte falle deg inn å gjøre sådan.
Jeg er så deprimert nå, her jeg sitter. Føler meg som den verste venn i verden. Du kan gjerne smile til meg om dagene… men jeg ser det allikevel på hele deg at det er noe som ikke stemmer. Jeg ser det i dine øyne. I ditt ansikt. På ditt kroppsspråk. Og nå, når du lå her og gråt under din dyne, så følte jeg meg så utrolig hjelpeløs, redd, trist, deprimert… ja, utrolig svak faktisk. Som den verste venn og menneske i hele verden. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Visste hva som var rett å gjøre. Være der for deg. Holde rundt deg. Passe på deg og trøste deg. Men allikevel gjorde jeg ikke det. Det føltes på en måte… ikke riktig allikevel… siden du hadde lagt deg, og jeg ikke ville forstyrre deg. For en dass jeg er. Jeg gråter for deg, min venn. Fordi jeg har det vondt for deg. Og fordi jeg er en så utrolig elendig venn. Du fortjener ikke å ha noen som meg i livet ditt, for du fortjener bare det aller beste. Og jeg er ikke i nærheten av det. Jeg liker ikke at du er lei deg, kjære venn. Da får jeg virkelig vondt innvendig, og blir så utrolig lei meg selv. Sånn som nå…


Jeg er så utrolig sliten. Føler jeg lever i et bur nå. Trenger å være for meg selv. Være fri. Trenger å løpe rundt ute i naturen sammen med min trofaste følgesvenn, Laika. Det fine med en hund er at man ikke er forpliktet til å måtte snakke med dem for å kommunisere med dem. Det syns jeg er kjekt, for jeg liker veldig godt stillhet. Og jeg gleder meg bare noe så inni granskauen til jeg ser henne igjen. Og Månestråle pusen min. Jeg savner dem veldig nå. Og følelsen av å være alene i verden. Ja, for noen ganger er det utrolig deilig å være alene. Jeg føler jeg ikke har vært ordentlig alene med meg selv på månedsvis nå. Og jeg lengter… å sitte sammen med mine skjønne, snille kjæledyr på mitt rom og bare… være eller ikke være.

Jeg møter ofte folks irriterte blikk. Irriterte, eller oppgitt, eller rett og slett blikk som egentlig bare får meg til å miste totalt troen på meg selv, og sender meg dypt ned i en skyggedal. Blikk som får meg til å føle meg mindreverdig. Og slike blikk får jeg til og med fra de nærmeste, selv om de kanskje ikke mener det sånn. Jeg føler at de syns min personlighet kanskje kan være litt for overveldende noen ganger. Litt for gira. Litt for teit. Litt for vill. Litt for ditt og litt for datt. De sier jo at det går greit, og at jeg bare er skjønn, men jeg ser allikevel de blikkene som sier noe annet. Mulig de også mener jeg er ufølsom, fordi jeg klarer å le når de ikke klarer det. Og at jeg klarer å smile og vitse og være sprø og sånt. Det betyr ikke nødvendigvis at ikke jeg også lider innvendig med ting og tang. Jeg viser ikke sånt til folk. Hvorfor skal de få se den siden av meg? Det har de ingenting med! Og til hvilken nytte skulle det være? Ingen gode ting kommer av at folk er triste, negativ eller ser andre som er det. Det er ikke i min natur å vise sånt til andre. Det har aldri vært noe for meg. Å gråte foran andre er noe av det verste jeg vet om. Jeg gråter heller i stillhet, når jeg er alene… eller uheldigvis ved en annen anledning, som f. eks shows som er så mektige at de rører mitt hjerte dypt nok til at tårene renner. Hvis det hender, så er det et virkelig bra show, med terapeutisk virkning. (Jeg snakker selvsagt om The Show Must Go On nå)

Jeg er trett og går til ro…
Lukker mine øyne to…
Fader se i kjærlighet…
Til ditt ringe leie ned…

Skjerm all verden
Fjern og nær
Vokt oss med de engler her
God natt…





Skrevet 03:26 den 02/04-10 (natt til)

Merete Louise