It's a Hard Life...

Jada, jada.... huff....

Livet kan ikke alltid være lett. Sånn er det bare. Man vil finne ut at noen faser ved livet er bare irriterende, mens andre er ganske akseptable. Noen faser kan faktisk også være gode, herlige, deilige, lette....you name it!

Uansett hvilken type fase man er i, så må man ALLTID finne en måte å komme gjennom den på, og lære av den!

Det er visse faser ved livet jeg er kjempeglad for å være ute av, ferdig med osv. Avsluttede rett og slett. Personlig syns jeg det er svært krevende å sitte midt oppi en viss fase på nytt, som vitne. Det er virkelig en tålmodighetsprøvelse. Men hver og en erfarer sine egne faser og kapitler på forskjellige måter, og folk flest lærer (forhåpentligvis) av det senere...

Jeg er svært oppgitt generelt over situasjoner jeg blir vitne til hver dag. Situasjoner som blir til stooooore komflikter. Komflikter som egentlig er små bagateller. Greit, greit, ikke alt er lett å forstå når man er ung.... Forhåpentligvis vil de lære senere. Det gjorde jeg.
Jeg blir direkte lei meg når jeg opplever respektløshet fra andre mennesker, uansett hva slags alder. Og når folk er uhøflige mot hverandre. Jeg blir så oppgitt. Så lei meg. Så flau over at jeg kjenner vedkommende. Når folk krangler, så føler jeg også en direkte uro innvendig. Krangling liker jeg ikke. Vonde ord. Krig. Hat. Smerter mellom folk. Jeg liker ikke å være vitne til at folk krangler. Det gjør vondt å se på. Det bringer vonde minner frem i lyset.

Folk har det for godt nå til dags tror jeg. De innser ikke hvordan det var før, og hvordan det faktisk også ER for andre mennesker i verden. Mennesker som har det skikkelig ille i forhold til hvordan vi lever og bor. Jeg tenker på disse menneskene hver eneste dag, og på hva jeg kan gjøre for å hjelpe dem. Det hjelper i hvert fall ingen å bruke negative tanker og ord. Ei heller negative handlinger.

Jeg er så sliten ofte. Sliten over å "ta inn" alt sammen. Sliten av å "høre". Sliten av å "se". Sliten av å føle ting som jeg ikke ser...

Jaja...

JEG tenker i hvertfall positivt! Jeg skal ikke si hvem som hjalp meg på veien. Det er nok mange :) Det føles liksom litt rart å ha kommet så langt som jeg har i min egen personlige utvikling. Og livet føles sakte lettere også. Man kan ikke rømme fra problemene, men man kan gjøre dem lettere å leve med. :)

Nå sier jeg god natt!

Vi BLoGGeS!

- ML -