I am okay

Jeg har en bekjent. Jeg kan vel kalle han bekjent nå, etter alle disse årene?

Uansett... Hver gang jeg treffer han, så spør han gang på gang "Går det bra med deg nå?". Han sier aldri "Hvordan går det med deg?". Og... Jeg blir vel like overveldet hver gang han spør meg. Jeg tror det må være en av to grunner til at han spør, kanskje.

Den ene, han er en skap-psykolog som vurderer hvor gal jeg er i tilfelle han må ringe galehuset?

Eller den andre...

At han bryr seg? Kanskje litt?

Hva vet vel jeg?

Saken er vel ene at eg har jo faktisk delt litt av min historie med han, i en video en gang. En video jeg lagde til han. Min mørke historie. Jeg delte med han, noe av det vondeste som jeg har opplevd. Hvordan det formet meg som menneske. Et menneske i frykt for et visst kjønn.
Men jo, det går bedre med meg idag. Det må jo bare gå bra. Jeg kan ikke gi opp.

Men meg idag, sammenlignet med første gang jeg møtte han... Det er nesten som to forskjellige mennesker. Jeg er ikke like redd lengre. Og jeg føler at den utviklingen startet med han.

Dere skjønner... Da jeg første gang møtte han, så var han fra første stund utrolig flink og god til å se alle. Se mennesket. Han var veldig imøtekommende. Gjorde at det ikke føltes så veldig skummelt.

Jeg var av den typen som ikke pustet. Jeg stivnet til gulvet. Var låst. Klarte ikke å snakke. Jeg skalv av redsel. Hele kroppen bad meg om å flykte for hver gang. Men jeg ville veldig gjerne treffe denne fyren allikevel. Og det er jeg glad for at jeg gjorde.

Etter første møtet, så har det vært mange flere møter. Og jeg vil tro jeg ble mindre redd for hver gang.

Det har betydd ganske mye for meg, faktisk. Idag kan jeg gå forbi menn uten å være redd. Jeg kan prate med folk lettere, selv om jeg fortsatt sliter litt med sosial angst. Men altså... Hvis en mann idag snakker til meg, så tenker ikke kroppen min flykt lengre. Min kropp tenker ikke lengre at den er i fare for at den mannen vil gjøre noe med meg som ikke er bra. I hvert fall ikke alltid. 

Selv om livet er vanskelig ofte, fordi jo jeg har mye mørke i mitt liv fortsatt. Jeg har mye jeg sliter med. Men jo... Jeg har det bra, tross alt. Tross alt som sier at jeg egentlig ikke burde ha det bra.


Og... Jeg er takknemlig for at han alltid spør, selv om det gjør meg overveldet.

Jeg glemmer aldri den gangen han til og med holdt min kjæreste på skuldrene, så på han rett i øynene, og sa "Nå tar du godt vare på ho der, okei?"
Det var sterkt.


Samme hva som skjer i verden og ellers, så vet jeg at jeg virkelig bryr meg om denne bekjente. Det kommer jeg alltid til å gjøre. Jeg bryr meg om at HAN er glad. At HAN har det bra. Mulig det er crazy av meg å føle det slik, men det blir vel sånn etter så mange år.

Jeg har det bra, selv om den verden jeg kjente, har forandret seg mye. Og jeg har gått igjennom mye vondt. Jeg har kjent smerte. Jeg har kjent motgang. Jeg kjenner på sorg av forskjellige grunner. Føler jeg står ganske alene mot verden. At jeg bærer verden på min rygg, mine skuldre. Men jeg er okei. Jeg har det bra.

I am still standing.