Men det gjør det. Det eksisterer. Og det er viktig å snakke om det. Ikke være taus. Ikke være stille. Ta plass i din egen kropp. Ei deg selv. Ei din egen stemme.
Jeg vil snakke om seksuelt misbruk, overgrep, voldtekter. Jeg vil snakke om hva det gjør med dem som opplever dette. De som overlever dette. Ja, jeg velger å bruke ordet "overlever", da det ikke er en selvfølge at man overlever dette.
Jeg vil dele fra mitt eget ståsted. Mine egne erfaringer.
Jo, for til nå så har jeg følt at jeg har blitt kuet. Altså... Tvunget til stillhet eller noe sånt. Det er en slik følelse jeg sitter med i hvert fall. Folk føler seg brydd når man nevner dette. De vil helst at det skal forbli i min hukommelse. At det ikke skal deles. Late som at det ikke skjedde, og bare leve videre.
Men det kan jeg ikke. Ikke når jeg vet at min stemme teller. Jeg vet at jeg kan hjelpe andre der ute som kanskje sitter i samme bås, ved å være åpen og ærlig om det. Og jeg ønsker ikke at de menn som gjorde meg urett, skal vinne.
Jeg har lyst å føle lykke, og kjenne at jeg har det bra. Og jeg ønsker at andre også skal ha det bra.
For hvordan påvirker det den som har utført overgrep, misbruk, voldtekt mot noen andre? Såklart kan jeg ikke uttale meg på deres vegner...
Men jeg vet i hvert fall at den ene av mine overgrepsmenn... En jeg stolte på og var genuint glad i på den tiden... Livet hans har ikke forandret seg idag. Det har jeg ingen tro på. Etter hva jeg vet, så jobber han fortsatt. Han tar helt sikkert de samme feriene han pleide før, i båten sin, sammen med sin mor. Han har sikkert ingen vansker etter det han har gjort. Etter ryktet å dømme, så er jeg heller ikke den eneste han har gjort det med heller. Og jeg er ganske sikker på at jeg fikk avverget at han gjorde det med minst to til i min familie.
Jeg tror ikke han angrer. Livet hans er som det alltid har vært, helt sikkert. Han prøvde også å forsvare seg med at jeg hadde løyet. At det jeg sa ikke var sant.
Mitt liv? Mitt liv VAR allerede skrantende før det skjedde. Før det begynte å skje.
Jeg opplevde mitt kanskje største traume da jeg var nesten 6 år, da min bror døde på tragisk vis. Jeg har følt skyld for det siden den gang. Og særlig da påvirket det mitt liv veldig. Jeg ble samtidig mobbet på skolen, både fysisk og psykisk. Jeg var alene. Hadde ingen venner. Sånn sett så var jeg et veldig lettlurt offer. Jeg så på denne mannen som en slags onkelfigur, siden han på et vis ble så nærme uten å være i slekt på noe vis. Hver gang han kom, så pøste han på med oppmerksomhet til meg. Kjøpte snop til meg og andre ting jeg ville ha. Kjøpte kontantkort til min telefon. Jeg trodde på han da han sa at han brydde seg om meg. Jeg skjønte så veldig for sent at det han senere gjorde, egentlig ikke var lov.
Men altså... Hvordan det påvirket meg? Og hvordan det FORTSETTER å påvirke meg?
Jeg har levd i frykt i alle år etterpå. Vært redd for menn. Redd for mennesker. Ikke klart å stole på dem. Levd med skam. Levd med følelser jeg ikke forstår. Forvirring. Dårlig samvittighet. Følelsen av at alt som skjedde var MIN skyld.
Mange tror jeg er over alt dette og at jeg har det bra, kun fordi jeg senere fikk kjæreste. Og så senere fikk jeg en til, og nå er jeg også gift med den ene. Jeg kan skrive under på at de 11 årene jeg har vært sammen med min nå ektemann, de har nok ikke vært enkle for noen av oss.
Der er så mange ting som jeg føler har endret meg. Blitt tatt fra meg. Ting jeg aldri får tilbake. Barndommen min. Ting jeg var ment å erfare på egenhånd. Jeg klarer ikke å slappe av nå, hvis noen gir meg nærhet. Om noen holder på meg, klemmer meg, berører meg på noe vis, så går kroppen min i lås. Det klarer jeg fortsatt ikke.
Hvis folk snakker til meg, så begynner også min hjerne å surre. Analysere alt. En kan gjerne kalle det for hyperanalysering. Jeg prøver å finne en million grunner til hvorfor et menneske skulle snakke til meg. Ta kontakt med meg. Mye av tiden, mye av samtalen, hvis jeg prater med menn... så klarer jeg knapt å fokusere. Jeg bruker kanskje all energi jeg har på å analysere deres hensikter med å prate med meg. Hva vil de med meg? Skal de skade meg? Jeg ser alltid etter varsler.
Og HVIS jeg slapper av, eller HVIS jeg skulle oppleve noe som godt, ja, så føler jeg også dårlig samvittighet for det. Fordi jeg føler jeg ikke har LOV å føle noe godt. Det føles bare skamfullt. Og hvis noen kiler meg, uansett hvor, så får jeg en så stor uro innvendig at det som regel ender med at jeg får panikkangst eller sinne. Gjerne en kombinasjon.
Pga overgrep og misbruk og også pga mobbingen, så sliter jeg med angst og sikkert litt ptsd også. Der er triggere hele tiden som trigger meg.
Alt påvirker mitt liv og min livskvalitet fortsatt den dag i dag. Jeg har også fibromyalgi, som gjør kroppen stiv, smertefull, utmattet. Jeg er ufør og hjemmeværende som prøver å fylle dagene mine med så mye positivt som mulig. Jeg ønsker virkelig å ha det bra. Men det er ikke alltid fakta.
Og når folk spør meg om jeg har det bra... Det skjer ikke så veldig ofte. Det gjør ikke det. Men NÅR det gjør det, så er det ofte veldig overveldende for meg. Det kommer alltid an på dagen. Og så er det den følelsen av skam og av skyld da som liksom henger over meg som en mørk sky. For det er også veldig vanskelig for meg å TILLATE meg selv å faktisk ha det godt. Å tillate seg selv å ha det bra.
En del av meg føler kanskje at hvis jeg har det bra, så blir det ikke pratet mer om. Da blir det glemt. Såklart, å ha det bra er alt jeg vil. Samtidig føler jeg sinne. Fordi den mannen og flere andre, de har ødelagt meg. Gjort meg til et reparasjonsobjekt. Og så kan de bare leve videre uten noe særlig preg selv. Og... Jeg ønsker bare å skrike det ut. For det er ikke greit. Ikke for noen.
Det er ikke greit at en mann beføler jenter på hverken pupper eller rumpe når de er 14, bare fordi de TRODDE jenten var 19 og myndig. Hvor er det greit?
Det er ikke greit at menn tror de bare kan ta for seg, som om det var en spis så mye du vil bufeet, bare fordi jenten/kvinnen gikk litt lettkledd.
Jeg prøver å stenge frykten min ute også, hele tiden. Prøver å snu den. Jeg prøver å eie meg selv igjen. Få tilbake min egen stemme. Min egen kropp. Si nei. Kjenne på at de menn som idag snakker med meg, de ser meg ikke som en 10 år gammel, sårbar jente. I de fleste tilfeller, så ønsker de nok sikkert ikke å gjøre meg noe vondt. Sånt må jeg overtale meg selv om hver dag.
Folk flest klarer kanskje ikke å tenke på hva man sliter med etter at slike ting skjer. Derfor ønsker jeg å opplyse fra min egen side av det.
Og til andre som sliter, og bærer på lignende historier... Snakk om det! Ikke hold det inne. Ikke la det spise livet ditt og sjelen din, bit for bit.
Ikke la dem vinne.
Bilde lånt fra google.
