I Cry Alone...

Jeg gråter stille for meg selv, alene...

Tårer sildrer ned mine kinn...
Hele magen knyter seg,
hele brystet sparker fra,
hele kroppen vrir seg av smerte
i et simpelt forsøk på å få ut de vonde tårene jeg bærer på.
For å få lettet litt på den sorgen, de følelsene, jeg holder gjemt dypt inni meg.

Hvordan er det mulig? Å ha det så vondt når et menneske jeg ikke kjente så veldig godt,
blir revet bort?
Har jeg i det hele tatt LOV til å gråte over deg?
Ville du ha husket meg om du IKKE hadde vært borte?
Om du fortsatt gikk levende rundt her blant oss
og skapte glede, latter og smil rundt deg, og på Facebook?
Ville du ha husket meg?



Bare tanken på hva du og de andre gikk igjennom, den tragiske dagen for 2 uker siden, torturerer meg hver dag.
Jeg får ikke sove. Jeg orker sjelden å spise noe, og når jeg spiser, så er jeg totalt likegyldig til hva det måtte være...
Jeg verker og har det vondt...
Hver eneste dag...
Hver eneste natt...
Har jeg lov til det?
Har jeg lov til å sørge?
Har jeg lov til å være lei meg over at DU er borte?
Har jeg lov til å gråte for deg, og for alle de andre?

Jeg er kraftløs...
Virkelig kraftløs...
Jeg kan ikke forestille meg hvordan dine nærmeste må ha det,
når jeg selv har det så utrolig vondt.
Men så kan jeg det allikevel...
For jeg har selv mistet mange av mine nærmeste i løpet av mitt liv...
Det er dessverre en del av selve livet, enten man vil det eller ei...

Jeg skulle ønske...
VIRKELIG ønske...
At jeg kunne ha ofret mitt liv for å redde deg og alle de andre stakkars menneskene som ble tatt fra oss...
Dere var alle mye, mye mer betydningsfulle enn jeg noengang kommer til å bli.
Dere kjempet for noe...
Trodde på noe...
Ville ha et bedre Norge å leve i...
Og dere gav dere ikke for hva dere trodde på...
Hva dere ville oppnå...
Det betyr så mye!!!
Ingenting jeg har gjort kan toppe det føler jeg...
Jeg er ikke smart...
Jeg har ikke noen høy IQ...
Men jeg er sterk, sta og positiv så langt lageret rekker.
Hadde jeg kunnet...
så hadde jeg ofret meg for alle dere...
og jeg hadde ikke gjort det av PR-kåthet...
PR-kåthet gjør meg direkte kvalm!

Men jeg kan ikke gjøre det...
Dere kommer ikke tilbake uansett...
Det beste jeg kan gjøre er å kjempe videre for dere,
og for det dere trodde på...
Og for det JEG tror på...


Jeg vil fortsette å spre kjærlighet og omtanke til folk,
slik jeg har gjort lenge...
Det er viktig...
Spesielt nå!



Kjære yndlings caramellen <3 Jeg kommer til å savne deg!!!
Vet ikke om jeg har noen rett til det, men det er sannheten.
Takk for at du var grei mot meg, selv om du ikke kjente meg så godt...
Takk for at du var en av dem som fikk meg til å smile, le og kose meg...
Takk for at du var en jeg gledet meg til å se oppdateringer fra, uansett hva det måtte gjelde...
Det er tungt at du er borte, men du vil alltid leve videre i min hukommelse, mitt hjerte, mine handlinger...
og du kommer alltid til å leve videre i dine venners hjerter, din families hjerter...
De vil alltid ha minnene <3 Og det vil jeg også <3

Hvil i fred, yndlings caramellen <3 Skal besøke deg så snart jeg kan <3











- ML -