GLAMunition...

Hun sitter der og føler at hele verden ligger på hennes skuldre, som en kjempebyrde. Hennes tanker er svarte. Stresset torturerer hennes kropp som en pest, en plage... en sykdom... Gråten svir i hennes hals og presser på, men hun nekter å la den slippe til...


Hun vet at hun er elsket... at folk er glad i henne... men allikevel føler hun seg alene. At det var vanskelig å ha noen å ha ansvar for, det visste hun fra før. Det var ikke første gang hun hadde stresset med dette. Sommer-forbannelsen. Og hun var alene om ansvaret.

Det var ydmykende og flaut, sårt, ja faktisk ganske vondt, at hun ikke engang klarte å be om hjelp. Hun turte ikke. Ikke engang med sin egen familie! Hun ville ikke være til bry. Ville ikke plage. Ville ikke forstyrre noens planer.

Alt så mørkt ut. Mørket omfavnet henne som en kald, kald fangevokter. Hun var full i fortvilelse, tristhet, frykt, stress....og hun fant ingen løsning. Ingen vei forbi den onde fangevokteren. Tårene presset på nå, mer enn før, men hun nektet å slippe dem løs. Klarte rett og slett ikke. Følte seg flau over å gråte, så hun prøvde å la være...

Mer enn på lenge kunne hun trengt en skikkelig god, god klem. En varm klem. Et oppmuntrende smil. En hjelpende hånd... men hun var for sta til å en gang spørre om hjelp, og hun turte uansett ikke å motta noen klem fra noen. Kun fra få utvalgte.

Så, når alt ser ut som mørkest, og hun har allerede slitt av en håndfull med hår fra sitt over-stressede hode... så kommer det en stemme på hennes musikkspiller...
En stemme, med en sang, som fullstendig får hennes tårer til å flomme over. Nå også, som så mange ganger før, så lytter hun til stemmen og til sangen, og tillater at den fyller hele henne mens tårene fullstendig sildrer ned hennes ansikt, hennes hals. Hun kjenner hvordan byrden på hennes skuldre letter en smule, og hvordan den tunge følelsen i brystet svakt slipper taket. Hjertet roer seg, og hun nyter den mektige stemmen, den mektige sangen med den sterke teksten som hun kjenner seg så godt igjen i. Og så kommer strofen da hun skulle så sårt ønske at ordene hun hørte, var sanne.

"I'm free... in the middle of a dream...!"... og tårene sildret enda mer. Det var så bra musikk. Så utrolig bra musikk. Fort hentet hun øretelefonene sine, plugget dem i og hørte sangen på nytt på full styrke, og hun nøt det. Enda flere tårer kom, før hun hørte videre på resten av cd-albumet. Albumet som hadde hjulpet henne så utrolig mye før, i mange tunge stunder. Albumet som virkelig hadde vært en av de beste medisiner hun kunne ha fått. Hun var så utrolig glad i det, og i alle sangene som var på.

Sang etter sang strømmet atter engang gjennom henne, og hun kjente hvor mye lettere hun følte seg i hele kroppen, og oppdaget at hun til og med smilte gjennom alle sine tårer.

JEG vet helt ærlig ikke hva jeg skulle gjort uten den fantastiske, helbredende stemmen til Mr. Nilsen og hans soloalbum, GLAMunition. Sorry lesere, men jeg må bare få det ut... og det irriterer meg litt... for jeg hater å bli misforstått...

Jeg er IKKE besatt av Mr. Nilsen!

Jeg tenker IKKE på Mr. Nilsen 24/7!

Jeg er IKKE en Åge-maniac!

Jeg hadde IKKE svart hår pga at Mr. Nilsen har det! (Hørt noe så dumt og teit da gitt!)

MEN jeg må ærlig innrømme at han har en helbredende, mektig stemme som kan gjøre underverker, og lager musikk som taler mitt hjertes språk. Den har blitt en del av the soundtracks of my life! og er dessuten verdens beste medisin.

Det merka jeg igjen nå. Har ikke hørt på GLAMunition på evigheter, men den fyller alltid hele meg med ny, positiv energi, og lar meg få lov til å bli kvitt den gamle, mørke energien. Åges stemme er mektig! Jeg er misunnelig på det talentet han har. Måtte han fortsette å synge som han gjør idag, i MAAAAANGE flere år!


Nå trenger jeg sårt litt god søvn...
God natt!

- ML -