Har laget en video til minne om et utrolig flott, vidunderlig, positivt menneske som på tragisk vis ble tatt fra oss den 22/07/11. Jeg kjente deg ikke like godt som dine nærmeste venner og din familie gjorde, men jeg rakk å bli glad i deg, kjære Isma. Det var umulig å IKKE bli glad i deg. Du kom alltid med så positive, morsomme, oppmuntrende ord, bilder og videoer, og var en av de som klarte å få meg til å smile, le, få tanker på noe annet. Jeg kjente deg ikke like godt som alle andre, men det gjør allikevel SÅ utrolig vondt at du er borte. Du var en solstråle! En oppmuntrer. En gledesspreder. Kommer til å savne deg veldig.
Nå er du en engel, en stjerne på himmelen, som våker over og skinner ned på oss. Jeg vil alltid huske deg, aldri glemme deg, du herlige menneske!
Dedikert til Isma sine venner og familie, som har mistet sin perle. Mine tanker er med dere, og med alle de andre englene sine familier og venner. Jeg gråter med dere alle.
Hvil i fred, kjære Isma <3
Welcome to my bubble...
30.07.2011
25.07.2011
Tre hvite roser...
Tre hvite roser, jeg kjøpte idag...
En for styrke...
En for kjærlighet...
Og en for omsorg...
Tre hvite roser, jeg bar på idag...
En for englene vi mistet...
En for de etterlatte som lider...
Og en for vårt land som står sammen i sorgen...
Tre hvite roser jeg la ned idag...
En for håpet om en bedre verden...
En for troen på det gode...
Og en for freden vi så høyt ønsker
Tre hvite roser jeg holder i mine hender,
og mange vakre lys jeg sakte tenner
Tre hvite roser med vårt nasjonalflagg,
til minne om en forferdelig dag
Tre hvite roser og noen ord som er såre,
Mitt hjerte verker, jeg igjen feller en tåre
Tre hvite roser jeg legger ned,
med håp om at våre engler får hvile i fred <3
24.07.2011
Tears are Falling
Kjære medmennesker...
Jeg er uten ord...
Den 22. Juli 2011 så mistet vi mange engler, da en mann bestemte seg for å ryste vårt land og berøve oss for altfor mange vakre mennesker. Uerstattelige mennesker. Det hadde ikke behøvd å skje. Det finnes ingen grunner til at noe sånt skal skje. Ingen fortjener å oppleve noe sånt, og det gjør meg fortvilet, trist og oppgitt, ikke minst kvalm. Når man trodde man hadde sett alt av ondskap, hørt alt av ondskap, følt alt av ondskap... ja, så skal det allikevel komme sånne vonde overraskelser som dette her. Vi vet vel alle at det nok finnes mange sånne mennesker rundt omkring i verden. Men skal vi bøye oss for dem? Skal vi gi dem hva de vil ha? Skal vi la dem føle seg som store stjerner og la dem få nyte sin "suksess"? NEI!
Vi må ikke gi opp! Det er viktig, mye viktigere nå enn før, at vi alle holder sammen, viser kjærlighet og omtanke for hverandre, hjelper hverandre, er der for hverandre! Som sagt av et veldig ungt AUF medlem som overlevde den tragiske massakren på Utøya, "Hvis en mann kan vise så mye hat, tenk hvor mye kjærlighet vi kan vise sammen".
Det er veldig sanne ord.
Det er vondt, når sånt skjer. Selv om vi ikke var der. Selv om vi ikke hadde noen der selv, så berører det oss alle. Vi er et lite land, og når tragedier som dette oppstår, så står vi sammen. Vi sørger sammen. Gråter sammen.
Det var med sjokk at jeg selv også mottok beskjeden om at en bekjent fb-venn var en av de omkomne på øya. Det er fortsatt uvirkelig for meg, og veldig, veldig vanskelig å tro det. Et så positivt, sprudlende, herlig menneske og personlighet. Jeg kommer til å savne den positive energien som vedkommende hadde. Det er trist hver gang et menneske forlater vår verden. Enda tristere når de blir frarøvet livets gave på den måten som de ble. Unge mennesker, mødre, fedre, barn.
Jeg gråter for dere alle :'(
Sørger med dere alle :'(
Er med dere alle i denne tunge stunden...
Dere er ikke alene!
Et lys er tent, og det vil brenne og lyse vei for dere alle, for oss alle, i håp om at en bedre verden snart vil komme...
Men det første steget må vi selv ta!
La oss sammen prøve å skape en bedre verden, en gang for alle!
- ML -
"One by One (Only The Good Die Young)"
Hvil i fred <3
Jeg er uten ord...
Den 22. Juli 2011 så mistet vi mange engler, da en mann bestemte seg for å ryste vårt land og berøve oss for altfor mange vakre mennesker. Uerstattelige mennesker. Det hadde ikke behøvd å skje. Det finnes ingen grunner til at noe sånt skal skje. Ingen fortjener å oppleve noe sånt, og det gjør meg fortvilet, trist og oppgitt, ikke minst kvalm. Når man trodde man hadde sett alt av ondskap, hørt alt av ondskap, følt alt av ondskap... ja, så skal det allikevel komme sånne vonde overraskelser som dette her. Vi vet vel alle at det nok finnes mange sånne mennesker rundt omkring i verden. Men skal vi bøye oss for dem? Skal vi gi dem hva de vil ha? Skal vi la dem føle seg som store stjerner og la dem få nyte sin "suksess"? NEI!
Vi må ikke gi opp! Det er viktig, mye viktigere nå enn før, at vi alle holder sammen, viser kjærlighet og omtanke for hverandre, hjelper hverandre, er der for hverandre! Som sagt av et veldig ungt AUF medlem som overlevde den tragiske massakren på Utøya, "Hvis en mann kan vise så mye hat, tenk hvor mye kjærlighet vi kan vise sammen".
Det er veldig sanne ord.
Det er vondt, når sånt skjer. Selv om vi ikke var der. Selv om vi ikke hadde noen der selv, så berører det oss alle. Vi er et lite land, og når tragedier som dette oppstår, så står vi sammen. Vi sørger sammen. Gråter sammen.
Det var med sjokk at jeg selv også mottok beskjeden om at en bekjent fb-venn var en av de omkomne på øya. Det er fortsatt uvirkelig for meg, og veldig, veldig vanskelig å tro det. Et så positivt, sprudlende, herlig menneske og personlighet. Jeg kommer til å savne den positive energien som vedkommende hadde. Det er trist hver gang et menneske forlater vår verden. Enda tristere når de blir frarøvet livets gave på den måten som de ble. Unge mennesker, mødre, fedre, barn.
Jeg gråter for dere alle :'(
Sørger med dere alle :'(
Er med dere alle i denne tunge stunden...
Dere er ikke alene!
Et lys er tent, og det vil brenne og lyse vei for dere alle, for oss alle, i håp om at en bedre verden snart vil komme...
Men det første steget må vi selv ta!
La oss sammen prøve å skape en bedre verden, en gang for alle!
- ML -
"One by One (Only The Good Die Young)"
Hvil i fred <3
22.07.2011
GLAMunition...
Hun sitter der og føler at hele verden ligger på hennes skuldre, som en kjempebyrde. Hennes tanker er svarte. Stresset torturerer hennes kropp som en pest, en plage... en sykdom... Gråten svir i hennes hals og presser på, men hun nekter å la den slippe til...
Hun vet at hun er elsket... at folk er glad i henne... men allikevel føler hun seg alene. At det var vanskelig å ha noen å ha ansvar for, det visste hun fra før. Det var ikke første gang hun hadde stresset med dette. Sommer-forbannelsen. Og hun var alene om ansvaret.
Det var ydmykende og flaut, sårt, ja faktisk ganske vondt, at hun ikke engang klarte å be om hjelp. Hun turte ikke. Ikke engang med sin egen familie! Hun ville ikke være til bry. Ville ikke plage. Ville ikke forstyrre noens planer.
Alt så mørkt ut. Mørket omfavnet henne som en kald, kald fangevokter. Hun var full i fortvilelse, tristhet, frykt, stress....og hun fant ingen løsning. Ingen vei forbi den onde fangevokteren. Tårene presset på nå, mer enn før, men hun nektet å slippe dem løs. Klarte rett og slett ikke. Følte seg flau over å gråte, så hun prøvde å la være...
Mer enn på lenge kunne hun trengt en skikkelig god, god klem. En varm klem. Et oppmuntrende smil. En hjelpende hånd... men hun var for sta til å en gang spørre om hjelp, og hun turte uansett ikke å motta noen klem fra noen. Kun fra få utvalgte.
Så, når alt ser ut som mørkest, og hun har allerede slitt av en håndfull med hår fra sitt over-stressede hode... så kommer det en stemme på hennes musikkspiller...
En stemme, med en sang, som fullstendig får hennes tårer til å flomme over. Nå også, som så mange ganger før, så lytter hun til stemmen og til sangen, og tillater at den fyller hele henne mens tårene fullstendig sildrer ned hennes ansikt, hennes hals. Hun kjenner hvordan byrden på hennes skuldre letter en smule, og hvordan den tunge følelsen i brystet svakt slipper taket. Hjertet roer seg, og hun nyter den mektige stemmen, den mektige sangen med den sterke teksten som hun kjenner seg så godt igjen i. Og så kommer strofen da hun skulle så sårt ønske at ordene hun hørte, var sanne.
"I'm free... in the middle of a dream...!"... og tårene sildret enda mer. Det var så bra musikk. Så utrolig bra musikk. Fort hentet hun øretelefonene sine, plugget dem i og hørte sangen på nytt på full styrke, og hun nøt det. Enda flere tårer kom, før hun hørte videre på resten av cd-albumet. Albumet som hadde hjulpet henne så utrolig mye før, i mange tunge stunder. Albumet som virkelig hadde vært en av de beste medisiner hun kunne ha fått. Hun var så utrolig glad i det, og i alle sangene som var på.
Sang etter sang strømmet atter engang gjennom henne, og hun kjente hvor mye lettere hun følte seg i hele kroppen, og oppdaget at hun til og med smilte gjennom alle sine tårer.
JEG vet helt ærlig ikke hva jeg skulle gjort uten den fantastiske, helbredende stemmen til Mr. Nilsen og hans soloalbum, GLAMunition. Sorry lesere, men jeg må bare få det ut... og det irriterer meg litt... for jeg hater å bli misforstått...
Jeg er IKKE besatt av Mr. Nilsen!
Jeg tenker IKKE på Mr. Nilsen 24/7!
Jeg er IKKE en Åge-maniac!
Jeg hadde IKKE svart hår pga at Mr. Nilsen har det! (Hørt noe så dumt og teit da gitt!)
MEN jeg må ærlig innrømme at han har en helbredende, mektig stemme som kan gjøre underverker, og lager musikk som taler mitt hjertes språk. Den har blitt en del av the soundtracks of my life! og er dessuten verdens beste medisin.
Det merka jeg igjen nå. Har ikke hørt på GLAMunition på evigheter, men den fyller alltid hele meg med ny, positiv energi, og lar meg få lov til å bli kvitt den gamle, mørke energien. Åges stemme er mektig! Jeg er misunnelig på det talentet han har. Måtte han fortsette å synge som han gjør idag, i MAAAAANGE flere år!
Nå trenger jeg sårt litt god søvn...
God natt!
- ML -
Hun vet at hun er elsket... at folk er glad i henne... men allikevel føler hun seg alene. At det var vanskelig å ha noen å ha ansvar for, det visste hun fra før. Det var ikke første gang hun hadde stresset med dette. Sommer-forbannelsen. Og hun var alene om ansvaret.
Det var ydmykende og flaut, sårt, ja faktisk ganske vondt, at hun ikke engang klarte å be om hjelp. Hun turte ikke. Ikke engang med sin egen familie! Hun ville ikke være til bry. Ville ikke plage. Ville ikke forstyrre noens planer.
Alt så mørkt ut. Mørket omfavnet henne som en kald, kald fangevokter. Hun var full i fortvilelse, tristhet, frykt, stress....og hun fant ingen løsning. Ingen vei forbi den onde fangevokteren. Tårene presset på nå, mer enn før, men hun nektet å slippe dem løs. Klarte rett og slett ikke. Følte seg flau over å gråte, så hun prøvde å la være...
Mer enn på lenge kunne hun trengt en skikkelig god, god klem. En varm klem. Et oppmuntrende smil. En hjelpende hånd... men hun var for sta til å en gang spørre om hjelp, og hun turte uansett ikke å motta noen klem fra noen. Kun fra få utvalgte.
Så, når alt ser ut som mørkest, og hun har allerede slitt av en håndfull med hår fra sitt over-stressede hode... så kommer det en stemme på hennes musikkspiller...
En stemme, med en sang, som fullstendig får hennes tårer til å flomme over. Nå også, som så mange ganger før, så lytter hun til stemmen og til sangen, og tillater at den fyller hele henne mens tårene fullstendig sildrer ned hennes ansikt, hennes hals. Hun kjenner hvordan byrden på hennes skuldre letter en smule, og hvordan den tunge følelsen i brystet svakt slipper taket. Hjertet roer seg, og hun nyter den mektige stemmen, den mektige sangen med den sterke teksten som hun kjenner seg så godt igjen i. Og så kommer strofen da hun skulle så sårt ønske at ordene hun hørte, var sanne.
"I'm free... in the middle of a dream...!"... og tårene sildret enda mer. Det var så bra musikk. Så utrolig bra musikk. Fort hentet hun øretelefonene sine, plugget dem i og hørte sangen på nytt på full styrke, og hun nøt det. Enda flere tårer kom, før hun hørte videre på resten av cd-albumet. Albumet som hadde hjulpet henne så utrolig mye før, i mange tunge stunder. Albumet som virkelig hadde vært en av de beste medisiner hun kunne ha fått. Hun var så utrolig glad i det, og i alle sangene som var på.
Sang etter sang strømmet atter engang gjennom henne, og hun kjente hvor mye lettere hun følte seg i hele kroppen, og oppdaget at hun til og med smilte gjennom alle sine tårer.
JEG vet helt ærlig ikke hva jeg skulle gjort uten den fantastiske, helbredende stemmen til Mr. Nilsen og hans soloalbum, GLAMunition. Sorry lesere, men jeg må bare få det ut... og det irriterer meg litt... for jeg hater å bli misforstått...
Jeg er IKKE besatt av Mr. Nilsen!
Jeg tenker IKKE på Mr. Nilsen 24/7!
Jeg er IKKE en Åge-maniac!
Jeg hadde IKKE svart hår pga at Mr. Nilsen har det! (Hørt noe så dumt og teit da gitt!)
MEN jeg må ærlig innrømme at han har en helbredende, mektig stemme som kan gjøre underverker, og lager musikk som taler mitt hjertes språk. Den har blitt en del av the soundtracks of my life! og er dessuten verdens beste medisin.
Det merka jeg igjen nå. Har ikke hørt på GLAMunition på evigheter, men den fyller alltid hele meg med ny, positiv energi, og lar meg få lov til å bli kvitt den gamle, mørke energien. Åges stemme er mektig! Jeg er misunnelig på det talentet han har. Måtte han fortsette å synge som han gjør idag, i MAAAAANGE flere år!
Nå trenger jeg sårt litt god søvn...
God natt!
- ML -
17.07.2011
Ny Anmeldelse: Harry Potter & The Deathly Hallows Part 2 !!!
....eller Harry Potter & Dødstalismanene del 2, hvis dere heller liker det =)
Etter å ha ventet i mange år på å få se filmatiseringen av den aller siste boka av serien om Harry Potter, så fikk jeg omsider en avslutning i kveld. Det var ganske vemodig igrunn at vi skulle gå inn i kinosalen og se en Harry Potter film på kino for siste gang. Vel, nå kommer jo selvsagt jeg til å se denne flere ganger på kino, mest sannsynlig, men det å vite at det ikke kommer noen ny Harry Potter film på kino igjen (mest sannsynlig ikke)gjorde at det ble en ganske trist, like mye som spennende, opplevelse. Det føltes som om jeg satt i en nær venns begravelse eller minnestund for å si det mildt, men jeg er takknemlig for at det er filmatisert, og for at jeg har bøkene som jeg kan lese når jeg skulle ønske å fordype meg i denne herlige verdenen igjen.
Og så til min anmeldelse da.....
Når filmen begynner, så kan jeg ikke legge skjul på at hele meg skjelver av spenning og nerver. Det er STORT at dette er siste filmen også, og det bærer stor preg.
Filmen fortsetter der den sluttet i del 1, noe som igrunn er kjempegreit. Det er mye mørke, men veldig spennende scener, og man sitter som klistret til skjermen og rører vel knapt det snacksen som en eventuelt har kjøpt med seg. I hvert fall gjorde ikke jeg det. Jeg merker spenningen i hele salen, og publikum er fullt konsentrert i filmen.
Filmen inneholder så og si alt jeg forventet å se, og de utelot ganske lite. De har klart å beholde spenning og høy-nervenivået gjennom hele filmen, det skjer noe hele tiden, og man rekker ikke å kjede seg. I hvert fall ikke hvis man er en ihuga Potter fan som jeg er.
Filmen var i 3D, og vi var jo ganske spendt på hvordan det ville bli å se en Potter-film med 3D effekter. Personlig syns jeg det var helt greit. 3D-effekten var ikke så overdådig og stor som vi kanskje hadde forventet, men egentlig syns jeg det er flott. Den var akkurat nok tilstede til at den skapte en viss følelse av magi i bildet, uten å ødelegge noe av en ellers så spennende, actionfylt film.
Når det nærmet seg klimaks av hele filmen, så opplevde jeg å bli minst like revet med av spenningen og all adrenalinet som kjørte gjennom kroppen min, som jeg får på rockekonserter og shows, og jeg overrasket faktisk meg selv da jeg begynte å klappe ubevisst.
Jeg satt med klump i halsen gjennom hele filmen, var svett i hendene og kjente hjertet banke fortere av spenningen, jeg tømte meg totalt for tårer når produsenten ville at jeg skulle det, og jeg skalv av adrenalinet som pumpet. I tillegg, så rakk jeg også å le litt innimellom alt det mørke, da det kom noen få stunder med kjapp, sarkastisk humor, som våre venner i magiverdenen nok har blitt kjent for.
Som sagt lenger oppe, så bærer filmen godt preg på at det er den aller siste, og her har David Yates & co virkelig jobbet for å prøve å skape en bra film for Potter-fansen. Det syns jeg at de har klart helt fantastisk utmerket, og de burde være stolt over seg selv!
Jeg er kjempefornøyd, og gleder meg til jeg kan se den igjen =)
Terningkast: En sterk 6'er :)
- ML -
Etter å ha ventet i mange år på å få se filmatiseringen av den aller siste boka av serien om Harry Potter, så fikk jeg omsider en avslutning i kveld. Det var ganske vemodig igrunn at vi skulle gå inn i kinosalen og se en Harry Potter film på kino for siste gang. Vel, nå kommer jo selvsagt jeg til å se denne flere ganger på kino, mest sannsynlig, men det å vite at det ikke kommer noen ny Harry Potter film på kino igjen (mest sannsynlig ikke)gjorde at det ble en ganske trist, like mye som spennende, opplevelse. Det føltes som om jeg satt i en nær venns begravelse eller minnestund for å si det mildt, men jeg er takknemlig for at det er filmatisert, og for at jeg har bøkene som jeg kan lese når jeg skulle ønske å fordype meg i denne herlige verdenen igjen.
Og så til min anmeldelse da.....
Når filmen begynner, så kan jeg ikke legge skjul på at hele meg skjelver av spenning og nerver. Det er STORT at dette er siste filmen også, og det bærer stor preg.
Filmen fortsetter der den sluttet i del 1, noe som igrunn er kjempegreit. Det er mye mørke, men veldig spennende scener, og man sitter som klistret til skjermen og rører vel knapt det snacksen som en eventuelt har kjøpt med seg. I hvert fall gjorde ikke jeg det. Jeg merker spenningen i hele salen, og publikum er fullt konsentrert i filmen.
Filmen inneholder så og si alt jeg forventet å se, og de utelot ganske lite. De har klart å beholde spenning og høy-nervenivået gjennom hele filmen, det skjer noe hele tiden, og man rekker ikke å kjede seg. I hvert fall ikke hvis man er en ihuga Potter fan som jeg er.
Filmen var i 3D, og vi var jo ganske spendt på hvordan det ville bli å se en Potter-film med 3D effekter. Personlig syns jeg det var helt greit. 3D-effekten var ikke så overdådig og stor som vi kanskje hadde forventet, men egentlig syns jeg det er flott. Den var akkurat nok tilstede til at den skapte en viss følelse av magi i bildet, uten å ødelegge noe av en ellers så spennende, actionfylt film.
Når det nærmet seg klimaks av hele filmen, så opplevde jeg å bli minst like revet med av spenningen og all adrenalinet som kjørte gjennom kroppen min, som jeg får på rockekonserter og shows, og jeg overrasket faktisk meg selv da jeg begynte å klappe ubevisst.
Jeg satt med klump i halsen gjennom hele filmen, var svett i hendene og kjente hjertet banke fortere av spenningen, jeg tømte meg totalt for tårer når produsenten ville at jeg skulle det, og jeg skalv av adrenalinet som pumpet. I tillegg, så rakk jeg også å le litt innimellom alt det mørke, da det kom noen få stunder med kjapp, sarkastisk humor, som våre venner i magiverdenen nok har blitt kjent for.
Som sagt lenger oppe, så bærer filmen godt preg på at det er den aller siste, og her har David Yates & co virkelig jobbet for å prøve å skape en bra film for Potter-fansen. Det syns jeg at de har klart helt fantastisk utmerket, og de burde være stolt over seg selv!
Jeg er kjempefornøyd, og gleder meg til jeg kan se den igjen =)
Terningkast: En sterk 6'er :)
- ML -
Abonner på:
Kommentarer (Atom)