Jo, det hadde jo vært en laaang dag... og jeg kan jo gjerne fortelle litt om den, for jeg husker jo fortsatt alt jeg gjorde, opplevde, følte, tenkte osv :)
Jeg kan begynne der hvor jeg leverte Laika til "hundehotellet" som hun skulle være på til jeg kom tilbake. (Noe sier meg at dette blir et VEEEELDIG langt innlegg) Det var skikkelig tungt å levere henne der. Ho var redd og usikker når vi gikk inn dit, og så ble ho bare tatt ut av hendene mine... eller båndet ble bare tatt ut av hendene mine. Jeg trodde jeg skulle falle sammen der og da, egentlig...men jeg fikk lov å være med inn dit hvor hundene var, og se hvor hun skulle bo. Enkeltrom, kalte de det. De andre hundene bjeffet på Laika når vi gikk forbi. Ho fikk sperre og ville ikke gå, men damen som holdt henne fikk henne fint med seg. Og ho tok av båndet hennes og slapp henne inn i buret hun skulle bo i. Og så hang hun båndene til Laika opp på veggen utenfor. Jeg holdt på å gråte. Skikkelig. Måtte snu meg bort et lite øyeblikk, bare for å skjule mine øyne som holdt på å sprenge av tårene som presset på. Hun fortalte at dette kom til å gå bra, og at Laika virket som en rolig hund.
Men så skulle vi gå. Jeg så på Laika gjennom buret. Hun hadde et nervøst, redd blikk og så på meg med et blikk som sa "Hva skjer? Skal jeg være her? Hva er dette stedet? Skal du gå fra meg? Skal jeg være alene?" og mye mer. Og så gikk jeg derfra sammen med damen... og da hørte jeg, blandt alle de andre hundebjeffene, min kjære Laikas egne, paniske hyl og gråtende stemme. Jeg hørte henne. Hun gråt. Hun hylte. Hun skrek etter meg. "Ta Meg MEEED!!!" Jeg slet så enormt der og da, og følte meg såååå utrolig ondskapsfull. Klarte ikke snakke ordentlig når jeg så snakket med dem igjen utenfor, på kontoret. Og hver gang jeg tenkte på henne mens vi kjørte derfra, så holdt jeg på å gråte igjen...
Så ble jeg kjørt til byen hvor jeg skulle tusle rundt i noen timer, uten mening, til toget gikk. Toget som skulle frakte meg til Oslo. Jeg hadde håpet at det gikk en film på kinoen som jeg kunne sett mens jeg ventet, men nei. Det var filmer som nettopp hadde startet og filmer som begynte for sent til at jeg kunne se dem. Så jeg gikk til galleriet og kjøpte noe porsjonsposer med Noka shake, før jeg gikk og spiste.... på det verste tenkelige stedet en kan spise! McDonalds nemlig... UFF, som jeg angret på det besøket hos McDonalds etter at jeg hadde spist opp maten. Jeg var så utrolig dårlig! Seriøst, folkens! Den maten ER usunn!!! (Jeg har ikke spist drittmat på ukevis)
Jau, så tuslet jeg rundt litt mer... var ødelagt i kroppen min da jeg omsider gikk på toget, og håpte så sykt at jeg kunne få sove under reisen. Det fikk jeg... fra tid til annen... Men kroppen var stadig vond, og setene var svært ubehagelige. Jeg hater å sitte i ro, men turte ikke å forlate tingene mine, så jeg ble sittende og prøvde å sove.
Så endelig kom jeg frem til Oslo, og fant fort sporet til toget som skulle ta meg videre til Fredrikstad. Og snart kom også DET toget, og jeg gikk innpå... i komfortavdelingen til og med. hehe. Men eneste komforten jeg fikk, var at jeg fikk et stort bord og et sete som var avskjermet fra andre seter. Hehe, jeg er ikke BARE negativ asså. Jeg er bare ærlig :) Jeg var sliten og utmattet, og da blir jeg litt bajs... Men sola skinte, og jeg telte minutter til jeg endelig var fremme i Frækkstad (som noen kaller det ;-))
Når jeg gikk av på Fredrikstad stasjon, så smilte jeg bredt. "ENDELIG!!!" tenkte jeg. Byen jeg lenge hadde ønsket å besøke. I hvert fall en av dem. Jeg hadde sett bilder av byen på nett. Bilder som hadde trollbundet meg og gjort meg forelsket. Forelsket i en by jeg aldeles ikke kjente. Spesielt et sted som skulle være i byen, ved glomma. En trapp med en beliggenhet som jeg bare elsket. Og nå når jeg var i byen som ble kalt for Plankebyen, så var jeg fast bestemt på at dette stedet, med den herlige trappen... DET skulle jeg finne!
Og jeg fant det :D Jeg måtte lete en stund, og spørre mange mennesker om veien for å i det hele tatt finne frem til sentrum, og Marianne hjalp meg jo litt, men der var jeg! Først ved Rica City Hotell, hvor også kveldens show skulle holdes. Jeg hentet billetten min, til showet, og der ble jeg møtt av en hyggelig dame som syns det var SÅ fantastisk at jeg hadde reist helt fra Bergen for å få med meg Michael Jackson showet. Det fikk meg til å smile.
Jeg møtte mange hyggelige mennesker i Fredrikstad, og passerte faktisk også bergensere og masse andre vestlendinger som faktisk bodde der. Og så fikk jeg følelsen av at jeg skulle gå til venstre, og ikke rett frem lenger, så jeg gjorde det. Og hva møtte jeg? JO, trappen min :D:D:D <3 <3 <3 Ååååå, så glad jeg ble da! Kroppen skrek riktignok av smerten, men der og da gav jeg blaffen i den og bare nøt freden jeg følte når jeg endelig satte meg ned på trappen og lyttet. Ender svømte foran meg. Sola skinte varmt på meg, og jeg følte meg lett til sinns. Når jeg gikk derfra, så hadde jeg en lettere spirit og godt mot.
Og nå, før jeg skulle ta bussen til Sarpsborg, så bestemte jeg meg for å sjekke hvilket postkontor som var flinkest, best eller som sendte brevene sine raskest av det i Fredrikstad og det i Sarpsborg. Så jeg fant postkontoret, fikk kjøpt et postkort i en liten 7 eleven (tror jeg det var) og sendte det hjem, før jeg tok bussen til Sarpsborg, kjøpte TO kort der og putta det ene i den røde boksen utenfor postkontoret, og det andre posta jeg inne på kontoret i kassen. Selvfølgelig var jeg spendt på hvilke kort som kom først frem til huset mitt, men jeg antok jo at de kom frem alle 3 samtidig.
Jeg tuslet rundt i Særp en stund før Marianne kom og vi dro hjem til henne. Der facet vi litt, fiksa oss og hørte på MJ musikk til vi skulle dra. Vi dro. Vi kom frem. Vi spiste på McDonalds, og jeg ble dårlig igjen. Klarte ikke å spise opp maten engang. For mektig. Jau, og så gikk vi til City Scene da. Der var det folksomt, noe jeg visste det ville bli, og heldigvis holdt jeg meg i områder der det var pusterom mens vi gikk opp trappen opp til salen. Salen ja. Ikke en sal jeg er vandt med. Setene var tett opp i hverandre, og det var lite plass til beina, men det gikk, og jeg gledet meg til showet begynte. Det var stemmer overalt rundt meg. Det var trangt. Alle kaklet med hverandre. Og jeg satt der og følte jeg skulle besvime hvert øyeblikk. Jeg hyperventilerte og håpte at showet snart skulle begynne, sånn at alle ble stille og fulgte med på scenen. Og så begynte det også. Takk og lov! Jeg pustet lettet ut, og følte at angsten gradvis slapp taket. Jeg kunne puste igjen.
Showet var fantastisk! Det startet med "Billie Jean" og sannsynligvis "Wanna Be Startin Something" om jeg ikke husker helt feil... og det sa virkelig PANG rett foran meg. Jeg så lyset et kjapt øyeblikk, og det glitret for mine øyne mens varmet berørte mitt ansikt, og jeg husket at det siste jeg så før lyset, var Åge Sten Nilsens ansikt og finger som pekte mot stedet hvor det nettopp hadde smalt. Nemlig en halv meter foran meg. Hahaha! Og... når man sitter en halv meter fra fyrverkeriet når det sprenger, så... vel, JEG får i hvert fall PLENTY med adrenalin av det, så jeg hoppet i setet mitt og kunne vel egentlig løpt flere runder rundt hotellet jeg der og da. Haha!
Etter det introduserte Åge showet, mener jeg å huske, før en av barna som var med i showet begynte å fremføre låten "Ben". Og etter det kom de på løpende rad. "ABC", "Rockin Robin", "Stop The Love You Save", "I'll Be There", "I Want You Back"... "Money"... "Smooth Criminal"... "Thriller" som var ekstatisk og skummel. Moahahaha! Åge sang "Gone Too Soon" som virkelig satte igang følelsesapparatet mitt, og jeg kjempet for å holde diverse øyelekkasjer inni meg, og ikke utenpå. Det ble veldig vanskelig. Spesielt da et bilde av Michaels kiste kom på lerretet, og barna la ned hvite roser foran den og koret begynte å synge en av de vakreste versjonene jeg noen gang har hørt av "Will You Be There". Til å være en cover, så var det helt utrolig nydelig. Jeg bare ELSKER kor! Og selvsagt, jeg tapte kampen mot øyelekkasjene, men bare såvidt. Klarte å holde det i orden så ingen så hvor mye jeg slet.
Jeg husker ikke rekkefølgen på sangene som ble fremført... men jeg husker i hvert fall noen av sangene. "Human Nature" ble sunget fint og behagelig av Morgan Lillehjem, før en annen i Team Åge sang "The Way You Make Me Feel"...mener jeg å huske...sammen med Ole Børud kan tenkes at jeg vet at jeg husker at jeg... at de sang ja. Og så ble det etter hvert temmelig morsomt når 4 menn... eller 3 menn og en ungdom sang "The Girl Is Mine" og liksom kranglet om å få damen. haha!
Videre: "Earth Song", "They Don't Really Care About Us", "Jam" hvor en fyr rappet og det ble ellevill breakdansing på scenen, og syk akrobatikk. Jeg var målløs. Haha! Husker ikke om "Don't Stop Till You Get Enough" var med, men jeg mener det. Men husken min er elendig! Etter pausen så åpnet de med "Can You Feel It". Jeg visste at det snart ville komme enda et smell rett foran meg, så jeg var forberedt på at noe ville skje snart. Men det skjedde ikke på denne låta. Så kom noen låter til, som jeg har nevnt over (Money, Smooth Criminal & Thriller) og da det nærmet seg slutten på den skumle av dem, og det fortsatt ikke hadde skjedd noe, så antok jeg at det sikkert kom LITT senere i showet. Og AKKURAT da jeg tenkte den tanken, DA smalt det! Så merkelig... og der satt jeg da og så lyse orber sveve i lufta, med et så forskrekket blikk at man skulle virkelig tro at jeg hadde sett zombier danse på scenen...og så kom adrenalinkicket...
Jeg aner ikke om "I Wanna Rock With You" kom heller, men jeg tror det... eller ikke... Og en snutt fra "History", og "Man In The Mirror" kom... samt en sang jeg ikke kan faktisk. (Flaut, siden jeg faktisk ER en stor Jackson fan og har vært det siden jeg var liten) MEN... en sang jeg VET at kom... var "Heal The World"!. For når den jenta begynte å snakke, så begynte jeg nesten å gråte på nytt... Blautfisk! I KNOW!!!
Akk ja... hele showet var magisk! Kan IKKE forklares med hverken bilder eller ord! Man kan ikke høre musikken ved å se på bilder! Hehe... fantasien har jo vinger... akkurat som den der drikken som jeg ikke kommer på navnet på just nu... men allikevel...
Jeg klappet i hendene mine til ringene ble ødelagt og hendene var røde og fulle av blemmer, men jeg fortsatte å klappe og...tja, hyle litt? Jeg var overhet av all energien i rommet, og det var tydeligvis Bjørn også, som satt på andre siden av Marianne, for Marianne mente hun følte at varmen kokte fra både han og meg. Og så var det over... Buhuuu! Alle sto på scenen og de fikk blomster og noen personer talte og takket... Det var nå jeg ikke helt visste hvor jeg skulle se. For der oppe var det så mange ansikter, og mange av dem kunne jo se at jeg så opp dit. (Ja, jeg vet at jeg er teit...) Jeg takler bare ikke så mange ansikter på en gang, og vet rett og slett ikke hvordan jeg skal være, hva jeg skal gjøre eller hvor jeg skal se. Men det var kjempekos å få med seg alt som ble sagt til koret, til Åge, til Ole Børud og alle barna, danserne og alle andre som hadde bidratt i showet. Det var godt, og jeg følte meg stolt av dem alle for hva de hadde laget for å hylle kongen av pop, Michael Jackson.
Showet var over. Jeg var moden for sengen. Jeg hadde selvsagt ønske om å treffe Åge, og gi han noe som jeg hadde med til han, men jeg ville heller ikke trenge meg på, plage han, forstyrre han eller være til bry for han på noen måter. Jeg ønsker ikke det. Jeg satte meg ned i den røde trappen... og ventet... Så reiste jeg meg opp igjen... og satte meg ned igjen... og reiste meg opp igjen... Så kom Morgan fra Team Åge og sa hade til alle som sto der og gav klem til oss alle. Jeg sto der, forundret over at han gav klem og sa hade til meg også. Visste han i det hele tatt hvem jeg er? Men det var jo koselig selvsagt :) Jeg ble bare så overrasket. Folk i Østfold er anderledes enn hva jeg er vandt med...
Så gikk vi ut... Kanskje han kom ut der, sa Marianne. Jeg fulgte etter jeg, og satte meg ned på benken der. Noen flere fra Team Åge og de forlot stedet og takket oss for at vi kom. Vi gikk rundt hjørnet og Marianne fikk øye på bilen til Åge... og der var vi ved begynnelsen igjen...
"It must be more to life than this!"...
Så sånn e det :) Jeg har hatt et koselig opphold i Østfold, og jeg koste meg veldig mye på show også, noe som sikkert kan bekreftes av de som så meg der. Haha! Ja, med unntak av da jeg gjemte meg bak kameraet mitt da selvfølgelig...
Tusen takk, Marianne, for at jeg fikk sove hos deg og være med deg igjen :) <3 Og tusen takk til alle som var med i showet, som var med på å gjøre det showet til en herlig opplevelse for meg.
Nå skal vi se noen bilder fra reisen:
To byduer på date i Bergen <3
Hei på deg, ja...
Toget mitt...
Fremme på Oslo S...
Frrrrrrredrikstad....
Noen sitt hode...
Domkirken i Fredrikstad, en kirke jeg ble skikkelig fascinert av... kanskje fordi den minner en SMULE om Johanneskirken i Bergen, som da er en kirke jeg liker, fordi den er så mektig og svær.
her er Johanneskirken:
City Scene i Fredrikstad / Rica City Hotell
En bro...
Et VELDIG koselig sted som jeg forelsket meg i <3
Nei, og nei, nå MÅ jeg legge meg, så jeg får legge ut flere bilder imorgen :)
Sweet Dreams Merry... og ha en gin dag folkens...øhm...FIN dag! ja! hahah!
Vi Blogges!
- ML -
PS: Vinneren av min postkontortest ble Fredrikstad postkontor. Sarpsborg slurvet litt med det kortet jeg sendte innefra kontoret. Ellers er begge kontorene bra.. haha... (Sarpsborg får pluss for å selge Åge Sten Nilsen postkort og Team Åge og Åge S. N. frimerker)
Sukk... Natta!
Hørtes ut som en kjekk tur :D og så fine bilder! <3 Ja uff, det er alltid veldig trist å gå fra et kjæledyr når man skal reise :/
SvarSlett