Live Today

Yesterday...

My friends... Do not dwell ln yesterday...
Cause... Yesterday has passed.
It is gone.
It is just a faint memory now.
And No matter what, No matter how you feel about what happened in your yesterdays, whether it did hurt or not, whether it was a good or a bad yesterday... it will always remain a memory in your past...Keep the good parts of your Yesterdays, learn from the rest, and toss it away.


And tomorrow... Tomorrow is yet to come. Allow yourself to Dream about all of your tomorrows. All the possibilities. All the things you can do. Have FAITH in what you can do. All the moments yet to experience. But... Don't get carried away. Don't lose grip of yourself. Stay grounded. Stay sane. Be yourself. Be patient. I believe good things will come when you least expect them too. But if you are too focused about tomorrows....You might also forget to live in your TODAY.


Which is what brings me to the NOW. The present. It is the time RIGHT NOW that somehow leads us to all of our Tomorrows. Our TODAYS. It is the gifts that we get RIGHT NOW. Be the best we can be RIGHT NOW. Make use of our time. Don't waste it. Don't do stuff you will regret later. Or do them, and make sure you learn from it. Don't take TODAY for granted. Spend your today wisely. Make sure you get as many happy moments of your TODAY. Make sure you get enough laugh. Enough... Joy. Enough... Challenges that YOU need to grow. Maybe be with people that you can... Be yourself with, and that also challenge you. In a good way.




Don't be consumed by what happened in your yesterdays, don't be too stressed about or too.... Carried away with what WILL happen in your tomorrows. Nothing will matter if you forget to live TODAY.



Wish you all beautiful people a Great TODAY ❤️ 

I had a dream...

Self-love ❤️

Days like today...

It is on the days like today, when you feel like you've been pushed over the edge and you've got nothing More to give, and when everything feels just... Heavy, unbearable... Hopeless...like if you are a big rock and you fell over board and into that dark water again.


It is the days when everything seem most dark and cold...

It is when you stumble and fall, and can't get up... When the air you breathe turned empty...

It is the times when you feel like a nobody, A stupid weirdo...like a useless shadow of a ghost...

Those days are the days when I pull out these old or new words, messages, letters, cards that I saved from moments in life. Moments that were probably small, but moments that still brought a lot of light to my life. And I will forever treasure these words, these lightbringers. These peoples, with these words.

Me, myself & I love to spread sunshine everywhere I go, in peoples faces, in peoples hearts. Somehow, that has been a goal for me for many years. Cause I genuinely feel better myself when bringing joy to others. Lifting others spirits up. Bringing smiles. Bringing laughter.

But sometimes darkness comes, from time to time... Like it does for us all I would guess. And yeah, well... Word can't describe how happy I am to have these... Very small, and probably also without much value, but yet again, so incredible valuable, precious, unreplacrable to me ❤️

Each of these represent something real, and something I hold close to my chest.

And on days like today... When all seemed very dark... They brought some light back ❤️

#grateful #wordsoftheday 

New Coversong IMAGINE Out Now

🥳 HAPPY RELEASE DAY 🥳

💥 OUT NOW 💥 

Klaus Chiesa released his NEW Cover of John Lennons "Imagine" today on Spotify. It would really mean A LOT if you could add it to your favorite playlist 🙏 We hope you will like it as much as we do ❤️🥳

Thank you ❤️🙏

Follow Klaus journey on 

TikTok: Klaus Chiesa 

YouTube: Klaus Chiesa & 

Instagram: @_klauschiesa 

The wonderful arrangement is made by @jaisontovar and @betofigueroa_bass. 

Find the song here:

Spotify 🥳

#newsong #imagine #outnow #streamnow #single #newrelease #imaginejohnlennoncover #accoustic #accousticcovers #spotifyplaylist 

#happyreleaseday #newversion #singersontiktok #TeamKlaus #klauschiesa #germansingers #DeutscheSänger #UnterstützenSieMusiker #Followhim #PeruvianSingers #onetolookoutfor 

Bring Me Little Water Sylvie

Å gå i ett med musikkens verden... Slippe seg løs, føle seg fri... I hvert fall friere.

Jeg tok et langt steg, som nok var ganske langt utenfor min komfortsone. 

Jeg ville unnslippe hverdagens stress. Ha MEG tid... Finne tilbake til meg. Hvem er jeg? HVOR er JEG? Hvor er den jeg var før? Og hvem er jeg nå? Hvem er jeg når ikke alle andre er med? Hvem er jeg når jeg er alene? 

Jeg meldte meg på kor cruise. Skumle ord, men ja. For i teorien så skulle jeg ha MEG tid, unnslippe kaoset litt. Bli litt fri. Finne meningen med ditt og datt. 

Løsne litt på musklene, og bare nyte. Nyte sang. Nyte musikk. Nyte opplevelser, og ja... Oppleve nye ting. Noe som sårt trengtes. 

Når det så nærmet seg tid for avreise, så kjente jeg igrunn hvordan mine nerver tok et helspenn, kvelende tak i min kropp, I min sjel. Jeg var redd. Jeg var nervøs. Men jeg er sta som et esel og hadde bestemt meg på forhånd for at nei, det er ikke tale om at jeg skal backe ut nå. Jeg skal tørre. Jeg skal satse. Jeg skal våge å drømme. Jeg skal våge å gjøre det mitt hjerte trenger og elsker. Jeg skal våge å være. 

Så jeg kom dit. På båten. Ble innlosjert på min lugar. Og da båten begynte å kjøre avsted, så... Vel, da var det et faktum. Ingen mulighet for å snu nå.

Jeg hadde kun øvd hjemme, og fikk ikke blitt med den dagen denne gjengen, som allerede virket å kjenne hverandre, øvde på land. Naturlig nok var jeg redd for at de kunne sangene mye bedre enn det jeg klarte. Og det gjorde de også. I hvert fall noen av sangene, som jeg tidligere aldri hadde hørt om, og derfor heller ikke kunne teksten. 

Jeg gikk skjelven inn, fant meg en stol og satte meg. En dame satte seg ved mine side, og hun virket igrunn like nervøs som meg da hun ikke hadde fått øvd mye. Den delen i meg som vil berolige og støtte andre trådte i kraft umiddelbart, og jeg var en venn, selv uten å kjenne henne. Jeg var medfølende, oppmuntrende, positiv... Eller jeg prøvde i hvert fall. 

Så begynte det som skulle bli en lang dag med øving i et temmelig oksygenfattig rom på 10 dekk ombord på Bergensfjord.

Dirigenten vi hadde fått med oss på dette kor cruiset het Jon Flydal Blickfeldt, og var en jeg aldri før hadde hørt om. Men det tok vel ikke lang tid før jeg skjønte at det som kom ut av munnen hans var faktisk veldig interessant.

Han underviste på en slik visuell, fargerik, humoristisk måte som gjorde at joda, det ble mye latter, men du store som jeg lærte og skulle vel igrunn ønske jeg hadde tatt med meg penn og papir og notert ned mye av det han bablet. Jo, for vi bablet og boblet mye faktisk. Det var en oppvarmingsøvelse 🤣🤣🤣

Jeg har før hørt om gaping. Om støtte. Om "facelift"... Om vokaler og konsonanter og mye mer... Men måten denne mannen forklarte ting, demonstrerte det, viste det, viste et visuelt og fargerikt lydbilde eller hva det kan kalles. Jeg er ikke veldig teoretisk sterk, men mye mer visuell sterk. Jeg trenger visuell læring. Se og lær metoder. Demonstrasjon, at en fysisk viser hva og da også sier hvorfor på en god måte. Slik at jeg kjenner dybden bak. Alle vinkler. 

Det kjente på at jeg senket skuldrene på et eller annet tidspunkt. I hvert fall litt. Det var vanskelig å le og være anspent samtidig. 

Og jeg kjente igrunn litt på underveis, at jeg savner faktisk blandakor litt. Å stå der, være der, og kjenne på det. Kjenne på energiene. Føle musikken. Føle fargene i klangen. 

Også kjente jeg at jeg var lærelysten. Ville lære mer. Og jeg var som en tørr svamp, som ble fylt med ny info, ny læring.

Vi hadde det gøy. Og jeg kjente at jeg ble fylt av glede av alle sangene, hvordan det hørtes ut når alle stemmene blandet seg. Jeg ble ruset av glede. 

Så etter vi var ferdig med øvingsdagen, så vendte jeg vel til baren og diverse, hele tiden med alle inntrykk i hodet kjørende på repeat. Jeg gjorde alt for å prøve å ikke glemme det han sa. Det han nevnte. Hva sa han om konsonanter igjen? Eller om når man begynner med en vokal? 

Alt var så... Ja, hva kan jeg si? Inspirerende? 

Baren var bråkete, kaklende. 

Så det var en velsignelse å unnslippe på rommet i ca 23 tiden. 

Og jo, jeg burde igrunn ha sovet med det samme, ettersom vi skulle tidlig opp... Men istedet tok jeg meg en liten Drink i et glass og begynte å pugge tekster på sanger jeg ikke kunne tekst på. Eller jeg prøvde. Men hjernen var ikke med. Så jeg lyttet til lydfiler før jeg lot meg selv falle til ro. 

Morgenen etter våknet jeg først 4, sjekket klokken... Så 5...så 5:30...så 6... Og nå bestemte jeg meg for at jeg skulle stå opp. Jeg dusjet mens jeg høete lydfiler, øvde for meg selv på rommet mens jeg stresset med hva jeg skulle få med. 

Så var jeg klar, og jeg forlot Bergensfjord i Hirtshals sammen med resten av koret. Vi tok en buss til Aalborg. Spiste en koselig frokost med alle i Penny Lane kafé og konditori, før vi hadde litt ledig tid. Jeg gikk rundt å var turist og tok bilder, slik jeg alltid gjør. 

Så fant jeg veien til kirken tilslutt. Ansgar kirke var en massiv, vakker kirke, og jeg var nesten slått over ende av hvor mektig den var. Enda sterkere ble følelsen da vi fikk gå inn i den og øve. Den tok litt pusten fra meg. For ikke å snakke om det fantastiske kirkeorgelet. 🤩🤩🤩 

Vi sang gjennom sangene, øvde, frem til vi ikke hadde mye tid igjen. Så var konserttiden der, og vi skulle synge. Det var en fin opplevelse. Å få lov å fremføre sanger for publikummet som kom. Det virket som om de fremmøtte nøt konserten og koste seg. 

Etter vi var ferdig, ja, så var det jo å slå i hjel litt tid igjen da før vi vendte tilbake til der hvor bussen skulle frakte oss tilbake til båten. 

Det jeg husker best, er gleden da omtrent samtlige sto og ventet på bussen som var sen, og sang "Bring Me Little Water Sylvie" sammen. Der, ute blant folk. Jeg husker kriblingen og gleden jeg følte i kroppen. Kjente nesten ikke at jeg frøs lengre, der jeg sto med alle og sang. Det var... Utrolig. 

Så skulle vi spise middag sammen på et eget avlukke inne på restauranten, etter at vi var vendt tilbake til båten. Jeg husker hvordan gleden igjen spredte seg i kroppen n der jeg sto og ventet på å komme inn på restauranten, og en stor gruppe fra koret kom ned trappene mens de sang på "Bring Me Little Water Sylvie" igjen. Og såklart slengte jeg meg på. Min lille stemme i hodet tenkte "Ja, men tør jeg dette da?" men jo, jeg hoppet i det og joinet dem. Og vi sang oss inn i restauranten. Det var glede. Det var ekstase. Det var... Eufori? 

Middagen var deilig, og ja, jeg må innrømme at det gikk med kanskje 5 eller 6 glass med vin 🙈🤭 Jeg satte meg ved et bord der det ikke satt noen, for jeg turte ikke å sette meg med folk. Men folk satte seg med meg, og jeg hadde det koselig med de som satt med bordet. 

Da klokken ble 21, så ble vi kastet ut av restauranten. Og der havnet vi enda en gang stående midt i gangen og synge igjen. Og jeg var med. Jeg elsket det. Igjen sang vi flere sanger, deriblant også "Bring Me Little Water Sylvie". Dirigenten prøvde også å lære oss noe afrikansk (?) sang som også hørtes kult ut, men med 6 vinglass innabords så må jeg innrømme at min ellers så velfungerende hyperfokus og hukommelse ikke funket så godt med tanke på å lære en ny stemme. Men jeg koste meg gløgg. Det er minner jeg vil for alltid holde tett til hjertet. Kjerneminner, kan tenkes. Hele denne turen er full av kjerneminner. Og heldigvis har jeg video og bilder å se tilbake på ❤️ for jeg sitter her idag, noen dager etter hjemkomst, og jeg merker et savn. Jeg SAVNER å synge med den gjengen. Jeg SAVNER den inspirerte følelsen. Jeg SAVNER det å tørre å stå midt i en gate, midt i en gang hvorsomhelst og bare synge ut med likesinnede mennesker som også elsker musikk. Som også elsker kor. Å bare sitte her idag og se filmene fra det... At jeg turte. Jeg er SÅ glad for at jeg turte. At jeg meldte meg på. Det løftet meg så veldig høyt opp. Løftet sjelen min. Løftet min spirit. Gav meg noe helt spesielt. 

Vi avsluttet hele turen med å holde en liten konsert fremme i båten, mens vi kunne se innseiling mot Sotra og Bergen ut vinduene. Og som sagt, jeg sitter igjen idag og skulle ønske jeg kunne være tilbake der, I den boblen. Synge med de flotte menneskene igjen. Å tenke at det var første og eneste gangene jeg skal få synge DE sangene med noen, gjør meg veldig trist. Men minnene er sterke. Minnene er gode. Og jeg vil alltid ta vare på dem, og alltid huske det jeg lærte fra dette. Jeg vil alltid være takknemlig for muligheten. For minnene. For lærdommen. For musikken. For alt. 

Og.... Nå gleder jeg meg bare til neste cruise 🤭🤭🤭