Mens når en fortsatt lever, så er det liksom den følelsen av at INGEN bryr seg i det hele tatt.
Alle er så selvsentrerte. De lever i sine egne bobler. Sine egne verdener. Sine egne realiteter og virkeligheter.
Jeg føler at alle andre skinner i sola og i glansen av kjærlighet, mens jeg sitter fast i skyggen.
Jeg prøver ikke å oppsøke mørket, negativitet osv. Rettere sagt, så føler jeg vel heller at den følger etter meg. Aller helst vil jeg føle meg glad. Føle meg lykkelig. Føle meg verdsatt.
Har vel skjønt at de drømmer jeg har vokst opp med, bare kan skrotes. For de vil aldri skje. Nå må jeg få alt det vonde bort, og virkelig kjenne på hva jeg egentlig drømmer om. Finne meg selv igjen. Det gjør vondt. For de idealer og drømmer jeg hadde, de har jeg alltid lengtet etter. Å se det i øynene at de aldri vil se dagslys, er hardt, slående, knusende...
Og jeg sliter faktisk veldig med det nå.
Det er for seint å elske meg når jeg ikke er her lengre.
Jeg vet at NOEN sikkert ville svart tilbake og sagt det samme mens de pekte på seg selv. For de ser kun seg selv. Sin versjon av alt.
